Med litt store ord kan vi si at; -livet er hellig. Livet er naturens gave til oss. Noen vil også si at det er Guds gave til både oss og foreldrene våre. Da kan det virke motsetningsfylt at så mange ønsker å gi fra seg denne gaven, forlate livet, helst dø. Ifølge WHO tar et menneske livet av seg hvert 40 sekund i verden.
Mange av oss dør på denne måten.
Du kjenner kanskje selv en i din vennekrets eller familie som har valgt denne tragiske løsningen. Det gjør jeg. Du har kanskje også selv hatt det i tankene, men aldri gjort alvor av det. De fleste har. På verdensbasis er det ifølge noe usikker statistikk flest selvmord i Guyana i Sør Amerika med 40,2 selvdrap pr. 100.000 innbyggere. Deretter kommer Nord-Korea, og Sør Korea, med henholdsvis 38,5 og 28.9 selvmord pr. 100.000. 
Gloomy statistics of personal and relational tragedies
I motsetning til dette dystre bilde har, ifølge WHO’s statistikk, Antigua og Barbuda ingen registrerte selvmord. Barbados har angivelig bare 0,3 personer som tar livet av seg pr. 100.000, Pakistan 3,1 Norge 9,3 og USA ligger ifølge WHR, Worlds Health Ranking på 12.8 pr 100.000 innbyggere. I en annen oversikt er det Grønland som topper selvmordsstatistikken på verdensbasis med 116,9 dødsfall av hundretusen.
People like you and me, fortunately not yet in these statistics
Men dette er statistiske tall, – noen dystrere enn andre, men like fullt tall og ikke «levende mennesker». Er du imidlertid fra et land med relativt få selvmord, og likevel har mistet en forelder, bror eller søster, kjæreste eller venn, er det liten trøst i at selvmordsraten der er lav.
To avoid suicide it seems that your country must be like Antiqua and Barbuda on this photo.
Ta kontakt og snakk med han eller henne. Prøv å forstå.
Jeg møter selv ukentlig mange som ikke ønsker å leve mer. Disse menneskene, eller rettere sagt kollegaene våre i livsmestring, rører og engasjerer meg og har min fulle respekt. Det betyr ikke at jeg glorifiserer en slik fundamental og uopprettelig handling som selvmord innebærer. Jeg prøver heller ikke å idyllisere livet.
Uutholdelig livssmerte kan også handle om sykdom og fysisk tap, fra The Museum of Broken Relations, Zagreb.
Men jeg prøver alltid å få den jeg snakker med til å forstå hvorfor det er blitt et slikt alvorlig mørke i livet.
Bare på den måten tror jeg det er mulig å anerkjenne ønsket om å komme bort fra alt sammen. Dette er et ønske som det vanligvis alltid følger skam, vanskelige og motstridende følelser eller dårlig samvittighet med. Det i seg selv gjør ikke ønsket om å dø mindre.
En åpen samtale
Det er denne åpne dialogen om alle disse vonde og motstridende følelsene, det er samtalene om livet og døden, tankene, følelsene, og handlingene, – som er bindemiddelet i relasjonen. Det er gjennom denne dialogen vi sammen prøver å gi livet et nytt fundament, et nytt ben å stå på. Riktignok ustøtt og vaklevorent i starten, ofte dessverre mye lengre enn det. Ikke desto mindre en dialog som gjør det mulig å føle seg litt mindre alene om det som gjør så vondt, og som er årsaken til at personen vil bort fra livet. Det er også en samtale som skal gjøre det mulig å se på seg selv, sine følelser, tanker og handlinger i et nytt perspektiv.
Eksempel på en samtale om det vanskelige, som fungerer.
Selvmord har mange årsaker. Fortvilelse over og forferdelige plager på grunn av sykdom er en av dem. Du kan også være så sint på dine nærmeste at du ikke bare vil bort fra dem, men også vil straffe dem med skyld og skam. Dette er likevel ikke en veldig vanlig årsak. Du kan i tillegg føle deg trampet på og skadeskutt, misbrukt og mishandlet, og tenke at grunnen til dette er dine egne feil og mangler. Denne typen årsaker forekommer mye oftere.
Du kan føle deg ertet og mobbet på skolen eller arbeidsplassen, sikker på at ingen lenger liker eller er glad i deg. Du har kanskje selv også begynt å hate den du er, ikke minst utseendet ditt, det de andre aller først legger merke til når de møter deg.
Hva tenker helsepersonell, politikere og folk flest om dette temaet?
Når behandlere og helsepersonell og et utvalg av befolkningen ellers i Norge, ble spurt om hva de mente selvmord skyldtes, var det imidlertid svært få som la vekt på relasjonsproblemer som utslagsgivende. (Hjelmeland, H. og Knizek, B. L. 2010)
Hjelmeland og Knizek hevder på bakgrunn av undersøkelsen sin at overraskende mange også innen psykisk helsevern (studenter, hjelpepleiere) tror på myten om at det øker selvmordsfaren og snakke om selvmord.
Heldigvis viste undersøkelsen at de aller fleste mente selvmord kunne forebygges ved samtale. Forskerne understreker at forutsetningen for en slik samtale ligger i å etablere en forståelsesfull allianse der det ikke er grenser for hva det kan snakkes om. Da er det viktig at behandlerne kjenner sine egne holdninger til personer med selvmordsproblematikk, fordi dette vil påvirke både samtalen og resultatet av den. (ibid.) Men at så få i undersøkelsen la stor vekt på relasjonsproblemer bekymrer meg.
Forholdet til andre mennesker er avgjørende.
Psykologiprofessor Thomas Joiner, har imidlertid, i sin forskning og teori om selvmord vektlagt relasjonsperspektivet, som to av de tre viktigste utløsende faktorene når det gjelder å ta sitt liv. Han tar utgangspunkt i opplevelsen av intens psykisk smerte. Smerten knyttes for det første til følelsen av å være en tung byrde for menneskene rundt deg. For det andre knyttes denne smerten til opplevelsen av manglende tilhørighet. Du føler deg isolert, og egentlig helt alene med deg selv i verden. Den tredje faktoren til Joiner er fryktløshet. Du er ikke redd for å dø. Og flere ganger har du vært nær ved.
Thomas Joiner og hans relasjonelle perspektiv på selvmordproblematikk
Kommunikasjon der den som uttrykker seg ikke får oppleve responsen.
Skal ikke mennesker ha lov til å råde over sitt eget liv, og velge seg ut av det? Prinsipielt sett er jeg tilhenger av en slik sjølråderett. Jeg vil aldri bebreide noen for å ha besluttet å dø. Som sagt er det alltid subjektivt sett gode grunner for at noen ønsker seg bort fra livet.
Krass kommunikasjon det er vanskelig å svare på for noen som helst.
Men utfra mine erfaringer er problemet med selvmord og selvmordsforsøk at denne type destruktive handlinger er nettverkshandlinger, dvs. intersubjektive handlinger som involverer et helt nettverk av mennesker rundt den som dør. Sånn sett blir dette en form for krass kommunikasjon, der den som kommuniserer aldri får høre gjensvaret. En mørk grav er ikke nok.
Og når hovedpersonen i dette relasjonsdramaet blir borte, blir det dessverre vanskeligere å få tak på hvilke menneskelige følelser som dette nettverket av familie, slekt og venner har trigget hos det døde medlemmet. Denne kunnskapen ville vært viktig å få tak på for alle de berørte individene rundt hovedpersonen.
Installation of an Axe, in the Museum of Broken Relations, Zagreb.
Vi trenger stemmen til den selvmordtruede.
Ikke minst ville det vært viktig for den døde å få oppleve at de andre tok til seg og forsto hvordan han eller hun hadde opplevd det mot slutten. Dernest ville det vært nødvendig å få bekreftelse fra de andre om at, utfra det de nå visste om hovedpersonen, var det slett ikke så rart at ønsket om å dø hadde vært så sterkt. I tillegg ville det vært avgjørende å få høre at de andre beklaget det de hadde bidratt med for å gjøre livet så uutholdelig.
Forebyggende samtaler der viktige personer rundt deg også er tilstede.
Slik kan vi fagfolk selvfølgelig jobbe med familie og nettverket der selvmordsforsøket ikke ender med døden. Men da må man først ha erkjent og forholdt seg til suicidalitet som problematikk oppstått i et mellommenneskelige rom. Da vil det også følge naturlig av dette å forsøke å løse problemet i det samme rommet, – før hovedpersonen velger å forlate det for godt.
Noen mennesker er deprimert på en særdeles farlig måte, når det gjelder for omgivelsene å fange opp hva som skjer, før det uopprettelige skjer. Det er de såkalte “smilende depresjoner”, mennesker som nesten alltid er blide og hyggelige når du møter dem. Og i tillegg dypt ulykkelige og triste mennesker, som får en opptur, med handlekraft nok til å gjøre slutt på seg, hvis det plutselig oppstår en ny skuffelse.
Sårt og trist, og umulig for deg og oss å finne ut sammen hva vi kunne gjort for å gitt deg håpet tilbake..( Museum of Broken Relations, Zagreb)
– Venn eller kollega,- ta kontakt
Snakk med den utsatte i krise, men kom dere fort vekk fra det farlige sporet .
Det første steget tilbake til livshåp kan være at en venn eller god kollega tør å snakke med deg. Kanskje også en ikke altfor sterkt involvert slektning, eller et familiemedlem. Bare en begynnende følelse av å bli forstått, kan skape en opplevelse av at man ikke er helt alene i verden og ikke bare til bry. Det i seg selv reduserer faren for nye forsøk.
Vi trenger også fagfolk til å hjelpe til med kommunikasjonen.
Som terapeut tenker jeg at veien videre ikke er like lett uten også en profesjonell medspiller. Dette bør være en fagperson som kan kommunisere, både med deg og eventuelt andre viktige nøkkelpersoner i kretsen rundt deg. Likevel er det vi som befinner oss i din nærhet, som er de viktigste akkurat der og da. Det er oss du oftest støter på i dette dagliglivet som er blitt uutholdelig for deg.
Å snakke med deg, er å strekke ut en hånd. Minne deg om at vi også kan være sammen om dette. Dessuten har du som ikke ville leve lenger, et viktig budskap til dette litt glisne nettverket rundt deg. Du har på sett og vis fanget opp en håpløshet som ikke bare handler om din depresjon. Etter min erfaring er det flere rundt deg som bærer på noe av denne smerten i det skjulte.
Tilheling, ikke bare av deg som vil bort fra alt, men også de andre som svikter.
Å snakke om denne gjennom dine opplevelser er å begynne å hele ikke bare deg, men hele nettverket rundt deg. Derfor er din lidelseshistorie, ikke bare viktig for deg selv å få delt og bekreftet av de andre. Den er like viktig for de andre, for å at de skal forstå sin egen historikk og sine begrensninger. Det handler ikke om skyld, men å få tak på den smerten som ofte ordløst er blitt overført den som tar sitt eget liv, og av følsomhet tar den på seg som sin byrde.
Samtalearbeid med dine relasjoner kan hjelpe mer enn bare deg,
Alt dette kan kanskje høres tilforlatelig og ufarlig ut. Det er det da også vanligvis, slik jeg har opplevd det. Men det føles ikke sånn når du er midt i krisen. Da oppleves det som mye farligere enn å kaste seg utfor et 300 meter høyt stup. Hvis en samtale om selvmordstanker med dine nærmeste og venner føles enda verre enn det, kan jeg føye til at, med en terapeut som samtaleguide, hopper du i hvert fall i det med en fallskjerm som løser seg ut før du knuses mot underlaget.
