Å bygge opp et land fra fattigdom til Velstand.

Best  på lykke i verden

Det er stortingsvalg i landet 11. september. Valget av parti og statsminister til å lede landet i fire nye år, handler om å velge hva slags type samfunn vi ønsker oss. Norge skårer nå høyest på lykke, i FNs ”World Happiness Record 2017”.  På de neste plassene i denne kåringen kommer Danmark, Island, Sveits, Finland, Nederland og Canada.

Hvorfor endre på suksessoppskriften

Hva skal vi med nytt valg, når det går så bra med landet, slik det er? I det minste kan vi spørre: Hvorfor velge en annen regjering enn den vi har nå, når vi allerede er verdens lykkeligste land?

Hvis du lurer på hvilke mål som ligger til grunn for FN rapportens rangering, sjekk de 8 punktene under. Som utlending eller innflytter vil du kanskje vite hvilket parti eller koalisjon av partier som har regjeringsmakten i et så vellykket land.

Det er lett å svare på, men tungt å meddele. Makten de siste fire årene har ligget hos en koalisjon mellom Høyre og det høyrepopulistiske Fremskrittspartiet. Sistnevnte parti representerer den ytterste høyre fløyen av partier i et fargespekter fra knallrødt ytre venstre via mer moderate grønngule sentrumspartier til et sterkt mørkeblått ytre Høyre.

Når alt går så bra

Igjen står du og jeg foran et stortingsvalg og et veiskille for hvilken retning landet skal ta videre. Spørsmålet både for oss velgere og de politiske partiene kan ut fra lykkemålingen munne ut i følgende spissformulering: Hva skal man gi Ola og Kari Nordmann som allerede har alt, til fødselsdagen eller til jul? For hva ønsker en velger seg i et land som befinner seg på toppen av verdens lykkeskala? Spørsmålet kan gi hodepine til både velgerne og til de partiene som ikke er i regjeringsposisjon for tiden. Før pleide forresten foreldre og gamle å svare barna sine på overnevnte spørsmål: ”Vi ønsker oss ingenting, bare snille barn!”

Fra fattigdom til rikdom for folk flest

Tenk deg en person som i hundrevis av år har skrantet av underernæring og hardt arbeidspress. Tenk deg også at denne personen gradvis får forbedret arbeids, bo og livssituasjonen sin. Personen får sunnere mat, mer vitaminer, varmere klær, og bedre bolig. Over tid blir helsen så bra at han eller hun ved vaksiner og sunnere livsførsel stadig blir mer motstandsdyktig overfor sykdommer man døde av før. Dersom vedkommende likevel skulle bli dårlig, har personen fått rett til gratis helsehjelp og operative inngrep, som vil øke personens forventete levealder.

Hva slags politikk har gjort velstanden mulig.

Det er først og fremst den politikken i dette landet som har skapt det økonomiske grunnlaget for Ola og Karis materielle forbedringene i livet. Inntektsnivået i landet har dessuten for folk flest holdt tritt med kostnadsutviklingen ellers. Dette fordi lønna er blitt sikret av organisasjoner som har hatt makt til å regulere arbeidslivet overfor arbeidsgiverne. Ellers ville de kanskje, slik som er tilfellet i Tyskland og USA ha droppet både lønnsøkninger og pensjonsgarantier. Den personen jeg omtaler, mann eller kvinne, Ola eller Kari, vil dermed med stor sannsynlighet kunne gå pensjonisttilværelsen og alderdommen ganske lyst i møte.

Å demontere velferdsstaten for å sikre fremtiden.

Men hva om de politiske rammebetingelsene i landet jeg nettopp har beskrevet, bit for bit ble endret og delvis fjernet. Ville Ola og Kari merke det på kroppen med engang? Mest sannsynlig ville den lange perioden med sunnhet og trygghet vært vanskelig å rive ned på noen få år.

På fire til åtte år, dvs. to stortingsperioder, ville muligens verken Ola eller Kari merket noe særlig til denne «omstillingen», selv om den var omfattende. Dette fordi de kanskje allerede hadde fått nedbetalt boligen sin, og fortsatt kunne sitte ganske trygt i det økonomisk.

Såpass god økonomi kunne de ha opparbeidet seg, at også barna deres hadde fått en god start på livet. Hjelp og støtte under studietiden samt egenkapital på boliglånet, gjorde barna til materielt sett robuste unge mennesker med relativt høy utdannelse og forventet inntekt.

Det tar tid for folk flest å merke effekten av demonteringen.  

Slik ville heller ikke denne yngre generasjonen merke så mye til de politiske strukturendringene som stadig forandret samfunnet rundt dem. For det tar faktisk tid å bremse ned et velkonstruert samfunns velferdstog. I alle fall når det først har kommet skikkelig i siget, etter mange års planlegging, arbeid og fart på dette sporet.

“La oss fjerne grunnverdien i den norske samfunnsmodellen,  eller bare være parasitter på den.”

Over en periode på nesten hundre år har denne sosialdemokratiske linja i lykkelandet Norge, vært bygget på en grunnverdi; – at alle skulle få være med på togturen fra fattigdom til økt velstand og velferd. Dette betød at alle skulle få sin bit av kaka. Og alle skulle dessuten betale skatt til fellesskapet, både etter inntekt og etter evne. Dette gjaldt så vidt jeg vet alle næringer unntatt for shipping, der skatten gjennomsnittlig fikk ligge på rundt 5 % av nettoinntekten.

Denne særbehandlingen ble nok gitt i en tid der et nær sagt samlet politisk Norge ønsket å bygge opp verdens største internasjonale handelsflåte.

Den korte historien om eierfelleskapet i landet vårt.

Historisk sett kan vi kanskje grovt si det slik: Først hadde vi skogene og fisken, så fikk vi skipsfarten, vannkraften og oljen. Jeg sier vi, fordi alt dette stort sett var eid av folket gjennom staten. Visse deler av skogen og store deler skipsflåten var riktignok fortsatt eid av de gamle godseierne og rederne. Men dyra i skogen, fuglene på marken og fisken i havet, de var dine og mine, når vi trengte dem til livberging.

Høyrekreftenes frihetstanker: Å satse fullt ut på enkelte individer, men rive ned folkets sikkerhetsnett langsomt og umerkelig.

Dessverre har høyrekreftene som tidligere holdt en mer sosial profil i landet her endret seg siden Thatcher og Reagan på1980 tallet. Høyrekreftene har nå et hovedmål å selge ned og privatisere mesteparten av statens og folkets felleseiendom i landet. Dette er en meget farlig kurs som høyreregjeringer verden over de siste tretti årene har styrt etter. Verst i klassen synes de historieløse Tea Party republikanerne i USA å være. Det er en meget risikabel politisk og samfunnsmessig avsporing påstår jeg, hvis staten blir oppfattet som en fiende som må demonteres for å sette kapitalkreftene fri. Fri til hva, kan vi spørre oss?

Hva slags frihet ønsker vi?

Er det frihet til å gi folket det de ønsker seg, og til å skape jobber ved å gi arbeidsgiverne skattelette og lavere formueskatt? Det er i alle all det som påstås i valgkampen. Egentlig handler det vel mest om friheten til å suge verdier ut av staten, og skattebetalernes penger. Frihet for de få til å suge over til private selskaper og eiere, skattepengene fra oss andre. Frihet til eiere som monopoliserer fisken, privatiserer vannkraften, kjøper opp og driver barnehager, sykehjem og helseforetak med overskudd. Et overskudd som dessverre ikke går til de ansatte og til driften, men til selskaper med tvilsomme eierskapsstrukturer via private investorer i utlandet.

Lykkelig uvitende, eller bare historieløse.

På tross av at det er dette som skjer i landet vårt nå, så ser folket som helhet ut til å være uvitende om eller likegyldige til disse alvorlige lekkasjene. For vi er jo lykkeligere enn noensinne. Derfor vil det ikke være så rart om mange tror at denne velstanden skyldes den regjeringen vi har nå. Det vil heller ikke være så rart om de fleste stemmene havner i den konservative delen av partispekteret. Mange gidder dessuten ikke å stemme fordi det ruller og går så greit i landet uten deres innflytelse på valgdagen.

De som allerede merker endringene.

Det er likevel en del mennesker jeg kjenner fra arbeidet mitt, som allerede har merket på kroppen høyrekreftenes kursendring og den gradvise avsporingen. Særlig unge, uføre eller kronisk syke, som ikke har fått skaffet seg bolig ved foreldrenes hjelp, eller har fått arbeid. De har enten falt utenfor eller inn under sosiale støtteordninger, som før ville ha hjulpet dem opp av grøfta. Det samme gjelder arbeidsløse, som ikke får brukt evnene sine. Vi trenger å omstille oss, blir det sagt fra den blå siden. Oftest betyr det å underkaste seg den globale kapitalismens rovdrift på billig arbeidskraft, sosiale sikkerhetsnett og felleskapets eiendom. Hvorfor ser vi det ikke, og protesterer med vår stemmeseddel.

Stigen, stigtrinnene, og taket vi er kommet opp på.

Filosofen Wittgenstein brukte i en av sine avhandlinger en spesiell metafor. Jeg vil bruke dette bildet på taket og stigen også om Norge. Steg for steg har vi i over hundre år med reformer og sosiale sikkerhetsnett klatret stigen opp på taket på velferdssamfunnets høybygg. Når de fleste av oss endelig står her oppe, har vi nesten glemt hva det har kostet generasjonene før oss og Det norske Arbeiderpartiet å bygge denne stigen trinn for trinn. Velstanden og de statlige oljemilliardene har gjort oss så blinde at står i fare for å ignorere, ja til og med dytte bort og glemme den stigen som brakte oss til lykketoppen.

Snillisme og kapitalisme

Med den internasjonale miljøkrisen på dørstokken, og stadig flere europeiske land som allerede har kastet velferdsstigen på søpla, må vi igjen minne hverandre om dette. Men først en reservasjon. Kapitalismens og høyrekreftenes målbærende representanter i landet vårt er ikke verre mennesker enn oss andre.

Mange er i god tro. Men kapitalismens ånd og hånd er vinn eller forsvinn, spis eller bli spist, ekspander eller dø. Profitten og prisene må økes, mens lønninger og pensjoner tas ned. Enkeltmennesket settes opp mot folk og fellesskap, de få prioriteres framfor de mange. Kapitalismen ser helst at de som tjener minst blir samfunnets arbeidsmaur, mens de som har mest kan vri seg unna. Slikt blir det store gevinster av, som helst bør skjules i skatteparadiser. ( Kfr. Panama Papers 2016)

Den moderne kapitalismens ånd og hånd.

Sånn sett er kapitalismens drivkraft en umettelig grådighet vår verden ikke har råd til lenger. Verden trenger isteden nasjonale regjeringer og overnasjonale organer som ut fra et ansvar for hele folket og menneskeheten kan sette ustyrlige fråtsere i rikdom og forbruk på plass ved å reregulere mye av det som høyrekreftene har deregulert. Bare slik ser det ut til at det kan bli mulig også for fremtidens barn å unge og puste i den lufta som vi som lever i dag har tatt for gitt til nå.

Ikke følg andres råd, tenk selv og forta et valg med både hjertet og hodet.

Selv om jeg sier at du må stemme må på den delen av partiskalaen, der solidaritet, felleskap, velferdsgoder og ”snille barn og voksne”, fortsatt ikke har gått ut på dato, må du vurdere selv om dette stemmer for deg. Ja, selv om jeg håper at du stemmer på den delen av fargeskalaen der viljen til å betale skatten din gjenreises, er det ikke sikkert du synes det samme. det respekterer jeg.

Nå mener jeg ikke at du skal betale skatten din fordi du elsker det, men fordi du også vet at da vil heller ikke de rikeste slippe unna dette dugnadsfellesskapet, i et land som tross alt selv under rødt styre har gjort dem rike. Det er dette solidaritetssamfunnet i alle fall jeg i takknemlighet vil gi min stemme den 11. september.

 

 

1. Det er åtte parametere som inngår i undersøkelsen. 1. Kjøpekraft pr. innbygger. 2. Sosiale støttefunksjoner. 3. Helse og forventet levealder. 4. Valgfrihet i livet. 5. Gavmildhet.6. Grad av korrupsjon. 7. Bekymringsgrad for fremtiden. 8. Undersøkelsens gyldighet. (Hvor representative er den gruppen som ble undersøkt, for hele befolkningen.)