Om du ikke eier en robot, har du likevel med dagens smarttelefoner verden i din hule hånd.

Nei. du har sikkert ikke så mange roboter rundt deg ennå, – i alle fall ikke med bevissthet. Men eier du en Smartphone, Iphone eller et nettbrett, har du egentlig en avansert datamaskin mellom hendene, og nærsagt hele verden i din hule hånd. Med en av disse maskinene kan du fotografere, sende meldinger og bilder til folk over hele verden. Og lese e-post. Se film.

Du kan følge løpende de store og små verdensnyhetene, betale regninger, flybilletter, ta opp en video av en løve på rømmen, sende den til ABC news, CBS, BBC eller NRK. Og du kan date en spennende dame eller mann på en sosial møteplass for single som ønsker seg kjæreste. «Du kan til og med ringe mamma eller pappa, en venn eller søsteren din!»  

Den digitale revolusjonens fødsel og kvantesprang.

Utviklingen av alt dette har tatt lang tid, så vi må gjøre noen hopp. Men uten det indo-arabiske tallsystemet som ble utviklet mellom det første og fjerde århundre av indiske matematikere, og adoptert av araberne i ca. år 900, ville verden sett annerledes ut i dag. Og uten kulerammen noen hundreår senere, ville den digitale revolusjonen neppe funnet sted.

Kalkulatoren og regnemaskinen

1642 oppfant den franske filosofen Blaise Pascal et mekanisk verktøy som kunne brukes til matematiske beregninger. Pascals maskiner regnes i dag som de tidligste forløperne for datamaskinen. De ble kalt Pascalinere og fungerte først og fremst som kalkulatorer. De ble også videreutviklet av andre tenkere både på 17. 18. og 19 hundretallet.

Binær koding. 0100011111001000000001101010

Utviklingen av et dataspråk basert på alle varianter av 0-1 kombinasjoner, såkalt binær koding, er grunnlagsprinippet for funksjonene i alle avanserte datamaskiner og såkalt kunstig intelligens i dag. Binær koding ble i sin tid også oppfunnet av en gammel filosof, nemlig tyskeren Gottfried Leibniz. Prinsippene hans for av og på, 0-1 ble offentligjort i 1703. “Explication de l’Arithmétique Binaire” .

Kunstig intelligens. AI

Mange oppfattet kalkulatorene som kom på 1960 og 70 tallet som ganske intelligente, dvs. hvis disse regneoperasjonene var blitt utført av et menneske ville denne personen bli oppfattet som relativt intelligent.

Det store gjennombruddet i kunstig intelligens kom imidlertid først i 1997 da  IBM computeren «Deep Blue» slo Garri Kasparov i en sjakk turnering i New York.

Hva er AI, -kunstig intelligens?

Professor Einar Buenger Bøhn, fra Center for Artificial Intelligence Research, ved Universitetet i Agder, er forsiktig med å definere hva kunstig intelligens er. Men han mener at vi generelt sett kan vi si at; «kunstig intelligens er intelligent adferd i et kunstig materiale». dvs. maskin, computer osv.» min tilføyelse.

Han er også nøye med å skille mellom kunstig intelligens, kunstig bevissthet, og kunstig moral. En person kan godt være veldig intelligent og samtidig ond. Likedan kan, men behøver ikke, en moralsk person være veldig intelligent. Det er heller ikke noen automatisk sammenheng mellom bevissthet og intelligens, påstår han.

Kunstig intelligens har sin styrke i evnen til å kategorisere mønstre, og utfra data foreta komplekse problemløsninger som vi synes er intelligente. Her har maskinvare med billedgjenkjenningsmønstre for diverse patologiske tilstander hatt stor betydning for diagnostikken i helsevesenet.

Men den berømte Berkeley filosofen John Searle som har spesialisert seg på feltet AI, Artificial Intelligence, er skeptisk til hele ideen om intelligente computere: “What I can say is that my present computer is more rapid than my earlier//… in a literally sense as you and I understand English, when we ask and answers these questions(about AI), my computer answers nothing! It’s level of intelligence is absolutely zero!”

AI og bevissthet.

Professor Bøhn mener at selv den mest avanserte datamaskinen i dag ikke kan oppleve seg selv fra innsiden. En slik opplevelse handler om en følelse av hvordan det er å være meg. Han mener intelligens går på adferd, dvs. om du klarer å løse et problem. Bevissthet er noe helt annet som det ikke går an å lage en algoritme for. Kunstig intelligens, som han påpeker, virker slik: Hvis dette her— så det her!

Derfor kan vi heller ikke, i alle fall ikke ennå, trene opp maskiner til de blir så smarte at de blir bevisste. Dette gjelder også moralske spørsmål. Han mener følgelig at vi ikke kan trene opp et system til å bli moralsk. Kunstig intelligens uansett hvor avanserte maskiner vi lager, er og blir amoralske. (hentet fra et intervju i NRK’s «Verdibørsen» om kunstig intelligens og bevissthet) https://radio.nrk.no/podkast/verdiboersen/nrkno-poddkast-69-153289-11052019060000

– «Turing testen» og «Det kinesiske rommet».

I NRK programmet jeg referer til ble Turing testen til Alan Turing (han med «The imitation game») diskutert. I «Turing-testen», er det to båser med hvert sitt forheng, slik at man ikke kan se om det befinner seg et menneske i båsen eller en datamaskin. Den som står utenfor stiller forskjellige spørsmål som begge båsene skal besvare. Tanken bak Turing testen er at hvis den personen som stiller spørsmålene og mottar svarene tror at det er et menneske som befinner seg i båsen, så er det et menneske.

“The Chinese Room”

Selv om ingen maskin så langt har bestått testen med lovlige midler, mener professor Searle at den har begrenset verdi. Han foreslår i stedet ideen om, «The Chinese room». Det er et lukket rom med to små åpninger på hver sin side. Inne sitter det en person som overhodet ikke kan kinesisk, men som har all verdens instruksjonsbøker på kinesisk, av typen; hvis du får dette på en lapp skrevet på kinesisk, så svarer du dette. Gjennom den ene luken kommer spørsmålene altså inn på et språk personen inni det lukkede rommet ikke har peiling på. Men vedkommende har tusenvis av kinesiske oppslagsbøker, og skal så sende det riktige svaret sitt på kinesisk ut gjennom den andre luken.

Searle sier at på utsiden virker det som personen der inne kan kinesisk, men vedkommende har ikke peiling. For på innsiden foregår det ingenting! AI systemer kan ikke tenke som mennesker.  «You can stimulate a computer so it can simulate playing chess, or answering questions. But there is no psychological reality, because it exists only in an electrical circuit. There is a syntax but no semantics. Oversatt, det er kunnskap om hvordan ord settes sammen til hele setninger, men ingen meningsforståelse. «The amount of understanding is absolute zero,” hevder Searle.

Buenger Bøhn legger til at AI er veldig kontekst avhengig, eller kontekst rigid. Derfor kan ikke AI overføre kunnskap fra en kontekst til en annen, slik vi mennesker kan som er kontekstfleksible. Han utelukker ikke at nye teknikker kan skape kunstig bevissthet, men da kan de ikke basere seg på dagens prinsipper for oppbygging av problemløsningsstrategier.

Hva er det AI teknologiens maskinvare mangler?

Jeg vil ta utgangspunkt i to nøkkelsetninger fra begge de overnevnte fagfolkene, som på hver sin kant har spesialisert seg på å forstå hva kunstig intelligens innebærer, og hvilke begrensninger den har.

John Searle: «Du kan trene opp en computer så den kan gi inntrykk av at den kan spille sjakk, eller svare på spørsmål. Men den har ingen psykologisk realitetsforståelse, fordi den bare eksisterer i en elektronisk krets»  

Einar Buenger Bøhn: Selv den mest avanserte datamaskinen i dag kan ikke oppleve seg selv fra innsiden. En slik opplevelse handler om en følelse av hvordan det er å være meg. // ..Bevissthet er noe helt annet som det ikke går an å lage en algoritme for.

Menneskehjernens grunnprinsipper for utvikling av bevissthet

De som har lest mine to populariserte artikler om hjernen og bevissthet; «Consciousness and the Brain» part one and two, kan kanskje nikke gjenkjennende til Searles og Bøhns tanker om begrensningene knyttet til dagens kunstige intelligens. I disse to artiklene tok jeg for meg menneskehjernens grunnprinsipper for utvikling av bevissthet. Ikke bare det å være våken i motsetning til i koma. Den store forskjellen er å kunne være bevisst sin egen eksistens og opplevelsen av et eget «jeg» blant andre «jeg» i verden.

Sansenes forankring i den flerdimensjonale virkeligheten.

For at dette med bevissthet/selvbevissthet over hodet skal kunne utvikle seg, viste jeg særlig til våre syv viktigste sanser:
Syn.
Lukt.
Smak.
Hørsel.
Berøring.
Balanse (likevektssansen)
Posisjon. (Sansen som forteller oss om hendene, fingrene, bena,- ja kroppens posisjoner og bevegelse.)

Hvor er datamaskinenes sanseapparat og følelser?

Hvor er opplevelsene av vinden som blåser gjennom håret ditt. Far som kysser deg på kinnet, og løfter deg opp i sine armer, regnet som drypper på nesen, skrubbsårene på knærne dine da du snublet på hellene. Gråten som stilnet når mamma trøstet deg. Hvor er skrekken når mamma ble borte, og gleden når hun viste seg igjen.

Opplevelsen av kampen om å bli godtatt i barnehagen, følelsen av utestengelse i skolegården. Lykken da du fikk din første venn. Følelsen av mestring da du lærte å lese. Misunnelsen du følte da broren din fikk større julepresang enn deg. Den dårlige samvittigheten da du kløp ham i kinnet så han begynte å skrike.

Musikken som strømmet inn gjennom ørene dine, Øynenes fryd da du så stranden bak furutrærne og det glitrende havet som bare ventet på deg. Hvor er søvnen med alle drømmene, forelskelsen, sjalusien, og svimmelheten da du havnet opp ned i den nyeste berg og dalbanen i fornøyelsesparken. Og hvor er den menneskelige bevissthetens skyggesider, det underbevisste og ubevisst, dvs. mye av opphavet til våre psykologiske forsvarmekanismer og selvbevarelsesstrategier. http://www.selvuniverset.com/2016/08/27/our-shadow/

Slik kunne vi fortsette å beskrive den ene sanse opplevelsen etter den andre, og alle følelsene som farer gjennom oss helt fra spedbarnsalderen. Følelser som tar ytterligere fart i barndommen, og ikke minst i tenårene. Følelser som bare fortsetter når vi blir voksne, der alle disse livsopplevelsene vever seg sammen til et flerdimensjonalt mønster som utgjør vår egen personlige historie omgitt av familiens historie, landets historie, – deler av verdenshistorien.

I «Consciousness and the brain» part 2, skiller jeg mellom tre funksjonelle systemer i hjernen, ved blant annet å vise til Lurias forskning. Det første systemet styrer søvn, grad av våkenhet, og kroppens energitilgang og stoffskifte mm. Dette systemet har senter dypt inne hjernen, i det vi kaller hjernestammen, og er noe vi deler med de fleste dyrearter.

Det andre systemet mottar, registrerer og setter sammen alle de forskjellige sanseopplevelsene våre fra de overnevnte 7 sansene. Heller ikke dette systemet er veldig forskjellig fra hva mange andre dyrearter har.

Det tredje hjernesystemet vårt, som samler inn alle sansedataene for å få et overblikks bilde over situasjonen og våre omgivelser, og som kan planlegge og programmere hjernen til å utføre handlinger, virker mer avansert enn selv hos primatene. Særlig fordi sanseerfaringene våre, som er modale, dvs. spesifikke for hver av sansene, gjøres amodale dvs. uspesifikke i neocortex, – frontallapene våre. Med andre ord omdanner dette tredje systemet summen av de spesifikke sanseerfaringene våre til en abstraksjon av virkeligheten rundt oss.

“The third system is completely dependent on information from the other two systems to function properly. That is, it bases its planning and executive activities and quality checking, upon the experiences of the senses. This is because up here on this information-collecting platform, everything the individual has experienced is integrated. Here are the results of all trial and errors, – all successes and defeats memorized.  With the help of our language, images, melodies, motor skills, as well as good and painful experiences, and socially learned norms, these data are combined into a complex whole.”(janeriwaa 2019,Consciousness and the Brain part two)http://www.selvuniverset.com/2019/06/08/consciousness-and-the-brain-part-2-2/

Symboldannelse og språk

Nettopp evnen til symboldannelse, via språksentret i hjernen, gjør at vi, i det jeg vil kalle den fremste del av hjernen, kan tenke på virkeligheten og menneskene rundt oss, uten at vi behøver å se de tingene eller forholdene symbolene referer til.

Det samme gjelder tallfunksjonsevnen vår og matematikken, som er en ytterligere abstraksjon av den språklige representasjonen av virkeligheten. Og denne abstraksjonsevnen er igjen grunnen til at Pascal og Leibniz, samt høyst innovative moderne IT teknologer har kunnet bygge og utvikle dagens computere med såkalt kunstig intelligens.

Kan vi ikke snart lage denne bevisste menneskeroboten?

Kan vi ikke da bare sette i gang, slik som forskerne i Speilberg filmen «AI», gjorde da de lagde roboter som ytre sett så ut som virkelige barn. Robotbarna hadde programvare som ga dem bevissthet, og kunne utløse tilknytning, hengivenhet, følsomhet, sorg og fortvilelse ikke bare hos dem. Men også hos adoptivforeldrene.

Som psykolog og far, spør jeg meg likevel om vi ikke heller burde bruke våre begrensede ressurser og avanserte hjerner til andre og viktigere ting. For eksempel til å “reprogrammere” våre egne miljøødeleggende og delvis destruktive overlevelses strategier. Få hjernene våre til isteden å prioritere levende liv, framfor roboter, natur framfor akkumulert kapital, gjensidige forhandlinger framfor krigsmakt, forsoning framfor hat, og omsorg framfor likegyldighet. Naivt?- ja absolutt! Sant? – ja, forlengst, dessverre!

Selvbevissthet, som en bevissthet om sin egen bevissthet og væren i verden, er dypest sett et relasjonelt fenomen. Vår hjerne må møte en annen hjerne, eller flere, som forholder seg til vår egen hjerne, helst med dyp respekt, og denne andre hjernen må selv inneha bevissthet om seg selv og andre. (se Roboter som får bevissthet og blir som mennesker.)

Hvis du mener at veien til å oppnå disse målene, må gå gjennom stadig opplæring av computere med avansert kunstig intelligens og tilnærmet bevissthet, er jeg med på det. Så sant de som kjenner dette feltet bedre enn meg kan levere holdbare argumenter for det. For dette feltet har mange muligheter, og som lekende menneske lar jeg meg fascinere av utviklingen innenfor AI feltet.

Som psykologspesialist med interesse for neuropsykologi og med daglig kontakt med fantastiske, levende, men også svært lidende mennesker, tviler jeg på om vi klarer å skape genuint reflekterende, selvbevisste, nervøse og sårbare computere, som øker sin medmenneskelighet og innlevelsesevne hver gang de møtes med kjærlighet, og øker i klokskap og ydmykhet hver gang de går på trynet eller i gulvet………….