Different forms of communication.

There are many forms of communication in different contexts. We all recognize the political, rhetorical conversation, where the participants highlight contradictions rather than similarities, and very rarely come closer to one another after a discussion. The exchange of words may partly remind of a dialogue, but in principle it is not about understanding and recognizing the other, as the other is perceived as an opponent to be fought with arguments.

We also recognize the party speeches where communication is largely one-way. These speeches, however are mostly good-willed and humoristic, but there is usually no intention of dialogue between speakers and listeners.

Then we also have the unidirectional injunctional communication, where the teacher or headmaster instructs his or her pupils to adopt a certain type of attitude and behavior at the school, while at the same time respecting the school’s current ban, which if broken, results in expulsion.

Private communication with someone close to you, – “close-communication”.

This small article, on the other hand, is about oral communication face to face between people who are close to each other. They may be spouses, cohabitants, sweethearts and close friends. Here both parties in the relationship will eventually benefit from a special form of close-communication.

– Our first experience with communication, – the non-verbal dialogue.

Successfull communication: Some of you have read the page “Psychology” where I describe the infant researchers’ discovery of the child’s speechless and so-called pre-verbal dialogue with the mother.(See: http://www.selvuniverset. com/prices/) Then it is also easier to understand that a basic principle of this dialogue is to communicate one at a time, ie in turn.

At the same time, it is important for breaks, where the mother stops while the child gesticulates and babbles away without concepts, in response to the mother’s verbal dialogue. And when the child finishes and leans back a little, that she then responds to the child’s intentions and attempts at communication.

Unsuccesfull communication: On video, we can see how some mothers do not allow the child to receive and respond to her message. Instead, she keeps on talking without stop, so the child becomes overwhelmed, and has to turn away from her.

Fortunately, we see most of the good interaction beetween mother and child on these videos. These are so called sequences of close-communication, where both mother and child have a kind of dialogic and rhythmic dance back and forth between each other. Here both babbling, talk and body language signals joy and satisfaction with the communication.

Bad communication: Unfortunately, there are other mothers, who seem distant and do not respond to the child’s invitation to dialogue. The child then typically leans forward, folds his or her hands together in an effort to get attention, or makes loud noises. In some cases, this is enough to get the mother back on the field.

In other cases, this does’nt help. The child becomes uneasy, twists, or falls forward in the high chair in the hope of being welcomed. Or she even throws herself backwards while screaming loudly and whining. All this in an effort to get in touch and communicate, while mum may be most concerned about her cellphone. ( Look at this video illustration, where mother both manages the good dialogue and cuts it outm on request of the researcer Dr. E.Tronick: https://www.youtube.com/watch?v=apzXGEbZht0 )

All of these combined early experiences form the basis for the way we communicate later. They become a kind of underlying unconscious template of how we behave in a dialogue or conversation situation with a close person. (see also): http://www.selvuniverset.com/2016/07/25/how-do-i-become-me/

If we have positive base experiences, it is easier to solve problems through conversation and negotiation than if we have been overrun or neglected in this early conversation I refer to above.

Beginnining to change this, we will look at five important steps in all good communication.

1. Listening without going in defense.

2. Capturing the emotions behind the message. (read body language and face expression)

3. To put oneself in the other’s place,

4. Recognizing the other person’s right to perceive, feel, and think the way she or he does, when responding or talking to them.

5. To give room for thought breaks.

Is it dangerous to have problems in a relationship?

There are hardly any relationships between people, where there are no conflicts. The problem is not that problems arise in a relationship, when interests collide, or misunderstandings and disappointments create frustration. That’s almost inevitable!

The problem is that the couple often do not have sufficient communicational tools to solve the problems that arise. But are there any such tools available one might ask? Many specialists on communication probably think so. I’m not sure how effective these methods are. Those who are particularly interested try go to check the internet for literature, research and suggestions.

Among family and couples therapists who work directly with families and couples over time, however, the experience has given cause for optimism. I myself have worked extensively with couples and families. In all these cases, one or two additional professionals are present in addition to the couple and the family who feel trapped in an unfortunate pattern of communication. This adds new positive energy and optimism to the relationship, as well as knowledge of problem solving that the couple and families lack.

Then the question remains whether my readers at Psychological Universe can become any wiser by following some simple pieces of advice regarding how to communicate. That means being able to start a better way of talking to people that are close to them, without going into couples therapy.

Important preparations.

Do not throw yourself into good communication with your girlfriend-boyfriend, partner, spouse or friend right away. Continue for a while as you usually do, but observe a little more about what you do when talking. Not least, observe what reactions this creates in him or her, and with you when it strikes back at you in the next turn.     

To start with ourselves

• Listening Out:

This exercise involves spending five minutes on a bench outside, or chair indoors, or standing, possibly walking in the park or out in nature. Your task now is just to listen, preferably with your eyes closed, to what you hear around you.

Is there a bird nearby, a dog barking, car honking, tram or bus passing by? Do you hear it whistling in the tree tops, or rippling in the water from the stream? Do you hear the baby crying? What about the plane flying high up there? Is there a propeller or jet flying over your head? Or sounds from the kitchen, the floor squeaking above you? All that you record you must clearly notice and recognize. Even noise. And not least congratulate yourself on having managed to put aside 5 minutes of your otherwise so important time for this.

• Listening in:

Then spend three minutes in a quiet room, perhaps after bedtime, listening in: Do you hear your breath, the heart beating far in, a faint whisper in your ears? What else do you know about your body? Is it tingling anywhere, sore or painful? Do you know your feet right down there. Are they hot or cold? Are you sitting well or uncomfortable? What do you really feel when you sit here alone? Are you impatient now, tired of listening and knowing?

Notice everything you feel and think. And finish the exercise with a pat on the shoulder; and a “good job”!

The general rehearsal.

First Step:

Without saying anything to anyone, try to do the same to a person close to you. It could be your child, boyfriend, friend or girlfriend, etc. Try to open yourself to what she or he is saying. Listen as best you can, without thinking that you need to defend yourself if what is said concerns you.

Try to see and experience what is said as if you felt it yourself. If you are expected to answer, you will first nod and maybe just say; – I think I understand, or “agree”. If you get blamed then just say something like, “That wasn’t very good for you.” Or, “I shouldn’t have said or done that.” If this becomes too difficult for you, just say what you usually do, and check the response.

Second step:

Talk to the person you want to have a conversation with. Find a place where you can sit quietly, for yourself and talk about important things. Say, if it’s your closest friend, sweetheart or spouse, that you’ve been thinking it’s important to have quality time together. Some place where you set aside a few minutes just to listen to each other, hearing about how the other is doing, what she or he thinks and feels . If there are any conflicts to sort in and sole. Find a time when you are not in the middle of a fierce argument. Then it is usually impossible to listen to each other.

Feel free to tell the other that you have read a bit about improving communication between people. Now you would like to try if it really helps the conversation to follow some simple rules. If you think the other person is interested in reading this before starting the conversation, then just recommend it! If not take the initiative to follow the rules yourself.

What do you do then?

• Examples of poor communication:

Lisa: – Michael you are too hard on the kids. Don’t you see that they get tired of it? It pollutes the good atmosphere here, when you come home from work and jstart nagging angry at them.

Michael: My God, you say this all the time, but somebody has to take responsibility and set boundaries for them here at home. You never bother to confront them or enforce rules. You just want the cuddle and be the kind mom who lets them get everything they want.

Lisa: My gosh, now you’re unfair, …the fuck so hurtful. Here I do the house and homework with them, cook, wash their clothes, when I come home from work. Tryingaltogether to create a nice home. You never mention that! “Just cuddle with them”, you call it! Stay a little more at home, and you’ll see all that needs to be done.

Michael: I don’t bother discussing with you anymore! You can’t take a single critical remark. I’m going out! (leaves the house a bang)

Example of constructive communication, when Marius has read some of this:

Lisa as last time: – Michael you are too hard on the kids. Don’t you see that they get tired of it? It pollutes the good atmosphere here, when you come home from work and jstart nagging angry at them.

Michael listens to Lisa, he tries to know what she feels without defending herself. He pauses and breathes to calm himself down.

He sits down in a kitchen chair and says: “I’m really sorry! So you do feel I’m too strict and angry when I get home?”

Lisa (a little surprised): Yeah,absolutely Michael! Sometimes they dread before you return home.

Michael shakes his head thoughtfully and bites his lower lip: -That’s no good if I really have that effect on them. He asks Lisa. – Do you also worry before my returning home?

Lisa: – Not always, she says a little gentler in her voice.

– I’m sorry it has become that way, Michael says. – We have to find a way to solve this. Can we have a real chat together tonight or tomorrow night, when the kids have gone to bed?

Lisa lights up: Yes, dear, there is nothing more I want. It’s been so long since we last took the time to sit down together. And, I know I’m not perfect either, I want you to know. But I want the kids to look forward for you coming home in the evening. They know you have a long journey, and I have said that Dad is tired after a long day. So it’s not that I haven’t taken you in defense, but….

Michael nods and smiles gently before answering: “It’s good to know, I appreciate that, and I’ll try to sharpen up so my temper doesn’t ruin the good atmosphere I realize you’re trying to create here at home.”

Lisa also smiles at Michael:. – Come on let’s eat, thank you for understanding what I meant!

Here Michael is succeeding in the way he answers Lisa this time.

1. He manages to listen without going in defense.

2. He grabs the feelings Lisa carries in the situation.

3. He does this by putting himself in her place.

4. He acknowledges what she says by responding that he realizes that it must be terrible to Lisa and the children that he reacts with acidity and anger when he gets home.

5. He starts the conversation by taking a short break while taking in what Lisa says. All in all, this reduces the level of conflict fairly quickly, and the two get into a good conversation.

Following up the conversation.

The next night they manage to organize the work at home so effectively that when the children are in bed, they can sit down and take the next step in their dialogue. Let’s imagine that they agree to put away their cell phones for fortyfive minutes, and that their conversation is something like this:

Lisa: I’ve been thinking about what we talked about yesterday. (calmly, without accusation in voice). Even if you understood what I meant, I’m still afraid we will end up in the same ditch when it comes to your reaction to the kids.

( Michael listens with an open mind) He says: Continue Lisa!

Lisa: How are we going to solve this in the future, Michael?

(Michael takes his time thinking, while Lisa leans back with folded arms.)

Michael: I think if you just try to be a little more strict, like tonight, then I don’t need to be double in strictness. Because this night you said to the kids, “No go to bed at once, I mean it!” They didn’t even bother getting up from the couch with their iPads after you telling them, but just kept going. Then you said with a stern voice, “Come on, no more nonsense!” They just glared at you as a stranger, and looked up at me. I just smiled and nodded. Finally, you had to pull them up from the couch, take away the iPads and push them into the bathroom. I didn’t believe my own eyes.

Afterwards, I followed them up to their room and read a fairytale for them. Julius gave me a hug and Sara took my hand and stroked it on her cheek.

Lisa: Is that really true? It was good to hear! I know they have a lot of respect for you and look up to you, but tonight they also showed love for you. (Michael nods contentedly and announces that he has discovered a new side in him).

Michael: I’ve borrowed an old book from Line at work. Line, who is our communications director, is a trained psychologist and suggested an old curriculum book called: “The Family; – coercion and opportunity.” (Schibbye. 1988) When she heard that I was struggling with child rearing at home, she admitted that she had also struggled with her relationship with John. Then she brushed dust off this book and used some chapters there as a kind of close-communication guide.

Michael continues: One of the most important things I have come up with through this reading, is that we both create the conditions for how the other responds. And this in turn creates the conditions for the next round of dialogue. If no one opens and listens, and recognizes the other, then the dialogue will stop in two opposites, or counter poles (.see picture below)

Michael: In that way it will not move towards any solution. (Lisa concentrates and listens interested)

Michael continues: Then I think, – towards the children I may have been strict for two, both for you and me, somehow.

Lisa sits thinking carefully: “And I may have been forgiving and gentle for two.” Perhaps that is what has happened gradually in the relationship with our children? (Lisa stumbles, and doesn’t quite know if she can believe this conclusion.)

Summary.

Let’s leave Lisa and Michael here hoping that they will have some basic knowledge and experience when it comes to close- communication. It is not at all easy to keep on going in the right direction and continue the good dialogue, although it seems that they got it this time.

In some cases with couples, the frustration has accumulated over time that there is a lot of anger and disappointment in each of the parties. Then it may be necessary to go for a therapist who can steer the communication back on track, by venting this frustration with them.

In a few cases, the relationship has unfortunately died down, as it is called, and the spark between the two completely disappeared. Then the task of the therapist is to get them to separate teams in the best possible way. This by understanding how it derailed and why the relationship broke. This is important so that they do not repeat the same dysfunctional communication pattern with the next partner they meet.

NB! (Listen to Danish” Buran G’s” wonderful and popular song about a relationship that broke down, when she could’t accept him anymore, in spite of his own wishes and constant longing for her. Here with Medina as a co singer. The title is “Mest Ondt”, which means, “Most hurtful” .’shttps://www.youtube.com/watch?v=Unuc_uMZXu4

The ABC of close -communication, – some memory rules.

A. Be open and listening.

B. Accept and acknowledge the other’s feelings and thoughts.

C. Be clear, and try not to be angry when you speak.

D. Be specific, ie show to events by clear examples of what has upset or disappointed you.

E. When you have talked about past events, and resolved them, put this behind you! Don’t rip it up time and time again when you later disagree.

F. Then start from what is happening now.

G. Take time to let the other person say what is on their heart. And take small breaks to receive the message and think before answering.

H. Last but not least, think that there is something in each of you that has brought you together and most profoundly wants to transcend one another into a greater we!

Sources of inspiration: C. Rogers, M. Bowen, S. Minuchin, L. Wynne, V. Satir, D. Stern. J. Benjamin, and first and foremost my teacher, A.-L.L. Schibbye, as well as my own experiences with students, couples and families.

NB! This extensive topic, which we have only touched upon so far, will be followed up in later articles this fall.

(This article is translated in English on blog)

Forskjellige former for kommunikasjon

Det finnes mange former for kommunikasjon i ulike sammenhenger. Vi kjenner alle igjen den politiske, retoriske samtalen, der partene fremhever motsetninger istedenfor likheter og svært sjelden kommer nærmere hverandre etter en diskusjon. Ordvekslingen kan nok delvis minne om en dialog, men i prinsippet handler det ikke om å forstå og anerkjenne den andre, da den andre oppfattes som en motstander som skal nedkjempes med argumenter.

Vi kjenner også igjen festtalene der kommunikasjonen stort sett er enveis, og der det ikke legges opp til noen særlig dialog mellom taler og tilhørere.

Så har vi også den ensrettede påbuds-kommunikasjonen, der læreren eller rektor formaner sine elever til å innta en bestemt type holdning og adferd på skolen, og samtidig respektere skolens gjeldende forbud, som hvis de brytes, medfører utvisning.

Nær-kommunikasjon

Denne lille artikkelen derimot handler om muntlig kommunikasjon ansikt til ansikt mellom mennesker som står hverandre nær. Det kan være ektefeller, samboere, kjærester og gode venner, der begge parter og forholdet på sikt vil tjene på en særskilt form for nær-kommunikasjon.

– Vår første erfaring med kommunikasjon,- den ikke-språklige dialogen.

Noen av dere har lest siden “Psychology” http://www.selvuniverset. com/prices/, der jeg beskriver spedbarns-forskernes oppdagelse av barnets språkløse og såkalt pre-verbale dialog med moren. Da er det også lettere å forstå at et grunnprinsipp for denne dialogen er å kommunisere en av gangen, altså etter tur. Samtidig er det viktig med pauser, der moren stopper opp mens barnet gestikulerer og babler i vei uten begreper, som et svar på morens språklige innspill. Og når barnet er ferdig og lener seg litt tilbake, at hun da svarer på barnets forsøk på kommunikasjon.

På videoopptak kan vi se hvordan noen mødre ikke gir barnet mulighet til å ta inn og svare på hennes budskap. I stedet bare durer hun i vei så barnet blir overveldet og må snu seg vekk. Vi ser heldigvis mest av gode samspill der begge to har en slags dialogpreget rytmisk dans frem og tilbake seg imellom, hvor begges kroppsspråk signaliserer glede og tilfredshet med kommunikasjonen. E. Tronick: https://www.youtube.com/watch?v=apzXGEbZht0 )

Dessverre er det andre mødre igjen som virker fjerne og ikke responderer på barnets invitasjon til dialog. Barnet lener seg frem, slår hendene sammen i et forsøk på å få oppmerksomhet, eller lager høye lyder. I noen tilfeller er dette nok til å få moren på banen igjen. I andre tilfeller hjelper det ikke. Barnet blir urolig, vrir på seg, eller faller fremover i barnestolen i håp om å bli tatt imot, eller også kaster seg bakover mens det skriker høyt og hvinende. Alt dette i et forsøk på å få kontakt og kommunikasjon, mens mamma kanskje er mest opptatt av mobilen sin.  

Alle disse samlede tidlige erfaringene danner utgangspunkt for måten vi senere kommuniserer på. De blir en slags underliggende ubevisst mal på hvordan vi oppfører oss i en dialog eller samtalesituasjon med en nærstående person. ( se også): http://www.selvuniverset.com/2016/07/25/how-do-i-become-me/

Har vi positive basiserfaringer er det lettere å klare å løse problemer gjennom samtale og forhandlinger, enn om vi har blitt overkjørt eller neglisjert i denne tidlige samtalen jeg viser til ovenfor. For å begynne å endre på dette skal vi se på fem viktige forhold i all god kommunikasjon.

1. Å lytte uten å gå i forsvar.

2. Å fange opp følelsene bak budskapet. (lese kroppsspråk og mimikk)

3. Å sette seg i den andres sted,

4. Å anerkjenne den andres rett til å oppfatte, føle, og tenke slik hun eller han gjør, når du svarer eller snakker med vedkommende.

5. Å gi rom for tenkepauser.

Er det farlig å ha problemer i et forhold?

Det finnes knapt noen relasjoner mellom mennesker der det ikke oppstår konflikter. Problemet er ikke at det oppstår problemer i et forhold, når interesser kolliderer, eller misforståelser og skuffelser skaper frustrasjon. Det er nærsagt uunngåelig! Problemet er at partene ofte ikke har tilstrekkelig kommunikasjonsverktøy til å løse flokene som oppstår. Men finnes det noen slike verktøy tilgjengelige kan en spørre seg? Mange spesialister på kommunikasjon mener nok det. Jeg er usikker på hvor effektive disse metodene er. De som er spesielt interesserte får sjekke internett for litteratur, forskning og forslag.

Men blant familie og parterapeuter som jobber direkte med familier og par over tid har erfaringene gitt grunn til optimisme. Jeg har selv jobbet mye med par og familier. I alle disse sakene er det en eller to ekstra fagpersoner tilstede i tillegg til paret og familien som føler seg fanget i et uheldig kommunikasjonsmønster. Dette ekstra tilskuddet gir tilførsel av ny energi og optimisme inn i forholdet, samt kunnskap om problemløsning som paret og familiene mangler.

Så er spørsmålet om mine lesere på Psychological Universe kan bli klokere av å følge noen enkle råd for å starte en bedre måte å samtale med andre på, uten å gå i parterapi.

Viktige forberedelser.

Ikke kast deg ut i god kommunikasjon med din kjæreste, samboer, ektefelle eller venn med engang. Fortsett en stund til som du pleier, men observer litt mer rundt hva du driver med når du snakker. Ikke minst observer hvilke reaksjoner dette skaper hos han eller henne, og hos deg når det slår tilbake på deg selv i neste vending.

• Å starte med seg selv

Lytte utover:

Denne øvelsen går ut på at du setter av fem minutter på en benk ute, eller stol inne, eller stående, eventuelt gående ute i parken eller naturen. Oppgaven din er nå bare å lytte til, helst med lukkede øyne, hva du hører rundt deg. Er det en fugl i nærheten, en hund som bjeffer, bil som tuter, trikk eller buss som farer forbi. Hører du det suser i tretoppene, eller risler i vannet fra bekken. Hører du barnet som gråter? Hva med flyet som farer høyt der oppe? Er det propell eller jetfly som durer over hodet på deg. Eller lyder fra kjøkkenet, gulvet som knirker over deg? Alt dette du registrerer skal du merke deg tydelig og nikke gjenkjennende til. Og ikke minst gratulere deg selv med at du klarte å sette av 5 minutter av din ellers så viktige tid til dette.

Lytte innover:

Så skal du sette av tre minutter i et stille rom, kanskje etter leggetid, til å lytte innover: Hører du pusten din, hjertet som slår langt der inne, en svak susing i ørene? Hva kjenner du i kroppen ellers? Er det prikking noen steder, ømt eller vondt? Kjenner du føttene dine helt der nede. Er de varme eller kalde? Sitter du godt eller ubehagelig? Hva føler du egentlig når du sitter her alene? Er du utålmodig nå, lei av å lytte og kjenne etter? Merk deg alt du føler og tenker. Og avslutt øvelsen med en klapp på skulderen; og et «bra jobba»!

Generalprøven

Første trinn: Uten å si noe til noen skal du prøve å gjøre det samme overfor et menneske som står deg nær. Det kan være barnet ditt, kjæresten, en venn eller venninne osv. Prøv å åpne deg for det hun eller han sier, lytte etter så godt du kan, uten å tenke på at du trenger å forsvare deg hvis det som sies angår deg. Prøv å se og oppleve det som sies som om det var du som følte det. Hvis det forventes at du skal svare, så får du først nikke og kanskje bare si; jeg tror jeg skjønner, eller «enig». Blir du bebreidet så bare prøv å si noe i retning av, «det der var ikke greit for deg». Eller, «det skulle jeg ikke gjort eller sagt». Blir dette for vanskelig for deg, så si bare det du pleier, og sjekk responsen.

Andre trinn: Snakk med den det gjelder om at du gjerne vil ha en samtale, der dere sitter i ro, for dere selv og snakker om viktige ting. Si, hvis det er nærmeste kjæreste eller ektefelle, at du har tenkt at det er viktig å ha kvalitetstid sammen, der dere setter av noen minutter bare for å lytte til hverandre, høre hvordan den andre har det, hva hun eller han tenker og føler. Om det er noen konflikter å sortere i, når dere ikke er midt i en heftig krangel. Da er det vanligvis umulig å klare å lytte til hverandre.

Fortell gjerne at du har lest litt om bedre kommunikasjon mellom mennesker og har lyst til å prøve om det virkelig hjelper på samtalen å følge noen enkle råd. Hvis du tror den andre er interessert i å lese dette her før dere starter konversasjonen, så bare anbefal det! Hvis ikke ta initiativ til å følge reglene selv.

Hva gjør du så?

Eksempel på dårlig kommunikasjon:

Lisa: – Marius du er altfor hard mot barna. Ser du ikke at de blir lei seg. Det ødelegger stemningen her hjemme når du kommer fra jobben og bare er sint.

Marius: Herregud, dette sier du hele tiden, men noen må påta seg ansvar og sette grenser for dem her hjemme. Du gidder aldri å ta konfrontasjonen med dem, eller håndheve regler. Du vil bare ha kosen og være den snille mammaen som lar dem få alt de vil.

Lisa: Nei nå er du urettferdig altså, fy flate så sårende. Her leser jeg lekser med dem, lager mat, vasker klærne deres når jeg kommer fra jobben. Prøver å skape et trivelig hjem. Det nevner du aldri! Bare kosen, du liksom! Vær litt mere hjemme du, så får du se alt som må gjøres.

Marius: jeg gidder ikke diskutere mer med deg, du klarer ikke å ta en eneste liten kritisk bemerkning. Jeg går og trener! Ha det! (slår igjen døra med et brak)

Eksempel på konstruktiv kommunikasjon, når Marius har lest noe av dette:

Lisa som sist: – Marius du er altfor hard mot barna. Ser du ikke at de blir lei seg. Det ødelegger stemningen her hjemme når du kommer fra jobben og bare er sint.

Marius lytter til Lisa, han prøver å kjenne på hva hun føler uten å forsvare seg. Han stopper opp og trekker pusten for å roe seg ned. Han setter seg på en kjøkkenstol og sier: «Uffa meg, føler du at jeg er for streng og sint når jeg kommer hjem?»

Lisa ( litt forbauset): -Ja egentlig. Noen ganger gruer de seg til du kommer?

Marius rister betenkt på hodet og biter seg tankefullt i underleppen. -Det er ikke bra, altså. At jeg har den virkningen. Han spør Lisa. – Gruer du deg også:      

Lisa: – Ikke alltid altså, sier hun litt mildere i stemmen.

– Jeg er lei for at det er blitt sånn, sier Marius. – Vi må finne en måte å løse opp i dette. Kan vi ta en skikkelig prat sammen i kveld eller i morgen kveld, når barna har lagt seg?

Lisa lyser opp: Ja, kjære deg, det er ikke noe mere jeg vil. Det er så lenge siden sist vi tok tid til å sette oss ned. Og, jeg vet at jeg ikke er perfekt jeg heller, det vil jeg du skal vite. Men jeg ønsker at barna skal glede seg til du kommer hjem om kvelden. De vet du har lang reisevei og jeg har sagt at pappa er sliten etter en lang dag. Så det er ikke det at jeg ikke har tatt deg i forsvar altså, men….

Marius nikker og smiler forsiktig før han svarer: – Det er godt å vite, jeg setter pris på det, og jeg skal prøve å skjerpe meg så det ikke ødelegger den gode atmosfæren jeg skjønner at du prøver å skape her hjemme.

Lisa smiler også mot Marius. – Kom så spiser vi, takk for at du skjønte hva jeg mente!  

Her ser vi at Marius er heldig med måten han svarer Lisa på denne gangen. ‘

1. Han klarer å lytte uten å gå i forsvar.

2. Han tar tak i følelsene Lisa bærer på i situasjonen.

3. Dette gjør han ved å sette seg i hennes sted.

4. Han anerkjenner det hun sier, ved å svare at han skjønner at det må være ugreit for Lisa og barna at han reagerer med surhet og sinne når han kommer hjem.

5. Han starter samtalen ved å ta seg en liten pause mens han tar inn det Lisa sier. Til sammen demper dette konfliktnivået ganske raskt, og de to får til en god samtale.

Oppfølgingssamtalen.

Kvelden etter klarer de sammen å organisere arbeidet hjemme såpass effektivt at når barna har lagt seg, får de satt seg ned og tatt neste skritt i dialogen dem imellom.  La oss tenke oss at de blir enige om å legge vekk mobiltelefonene sine i tre kvarter, og at samtalen foregår slik:

Lisa: Jeg har tenkt på det vi snakket om i går. (rolig, uten anklagelse i stemmen). Selv om du skjønte hva jeg mente med det jeg sa, er jeg fortsatt redd vi havner i samme grøfta igjen når det gjelder kjeftingen din på barna.

Marius lytter med et åpent sinn) Han sier: Fortsett Lisa!

Lisa: Hvordan skal vi løse dette fremover, Marius?  (Marius tenker lenge og Lisa lener seg tilbake med korslagte armer.)

Marius: Jeg tror at hvis du blir bare litt strengere, sånn som i kveld, da slipper jeg å være dobbelt streng. For du sa til barna: «I seng med dere, jeg mener det!»  De gadd ikke engang å reise seg fra sofaen med Ipadene sine da du hadde sagt det, men bare fortsatte. Da sa du: «Kom igjen, ikke noe tull mer», med streng stemme. De bare glante på deg som en fremmed, og så opp på meg. Jeg bare smilte og nikket. Du måtte tilslutt dra dem opp fra sofaen, ta fra dem Ipadene og dytte dem inn på badet. Jeg trodde ikke mine egne øyne. Etterpå fulgte jeg dem opp på rommet deres og leste et eventyr for dem. Julius ga meg en klem, og Sara tok hånden min og strøk den mot kinnet hennes.

Lisa: Er det virkelig sant? Det var godt å høre! Jeg vet jo at de har veldig respekt for deg og ser opp til deg, men i kveld viste de jo også kjærlighet for deg. (Marius nikker tilfreds og tilkjennegir at han har oppdaget en ny side ved seg).

Marius: Jeg har fått låne en gammel bok av Line på jobben. Line som er vår kommunikasjonsdirektør, er utdannet psykolog og foreslo en gammel pensumbok som het: «Familien;- tvang og mulighet.» (L.Schibbye. 1988 og boken “Relasjoner” av samme forfatter) Da hun hørte at jeg slet litt med barneoppdragelsen hjemme, innrømte hun at hun også har slitt litt med forholdet til John. Så børstet hun støv av denne boka og den andre, brukte noen kapitler der som en slags veileder i nær-kommunikasjon.

Marius fortsetter: Noe av det viktigste jeg har fått med meg der er at vi begge skaper forutsetninger for hvordan den andre reagerer, og dette igjen skaper forutsetninger for neste runde i dialogen. Hvis ingen åpner opp og lytter, og anerkjenner den andre, så vil dialogen stoppe opp i to motpoler, sånn som disse to her. (se bildet under)

Marius: Dermed vil ikke samtalen bevege seg mot noen løsning. (Lisa konsentrerer seg og lytter interessert) Marius fortsetter: Så tenker jeg at jeg kanskje har vært streng for to, overfor barna,  både for deg og meg, liksom. med andre ord, altfor streng, som du har sagt.           

Lisa tenker grundig om: «Og jeg har kanskje vært ettergivende og mild for to.» Er det kanskje nettopp noe av det som har skjedd i forholdet til barna? ( Lisa stusser, og vet ikke helt om hun kan tro på denne erkjennelsen.)

Oppsummering.

Vi forlater Lisa og Marius her i håp om at de har skjønt noe grunnleggende når det gjelder nær-kommunikasjon. Det er slett ikke så lett å beholde fatningen og fortsette den gode dialogen, selv om det ser ut til at de fikk det til denne gangen.

I noen tilfeller med par, har frustrasjonen hopet seg sånn opp over tid at det ligger mye sinne og skuffelse hos hver av partene. Da kan det hende det er helt nødvendig med en parterapeut i midten som kan styre kommunikasjonen i riktig retning og romme denne frustrasjonen sammen med dem.

I noen få tilfeller har forholdet dessverre dødd på rot, som det heter og gnisten mellom de to er blitt helt borte. Da er oppgaven for terapeuten å få dem til å skille lag på best mulig måte, ved at de skjønner hvordan det sporet av og hvorfor forholdet sprakk. Dette er viktig, så de kan samarbeide godt om barna, og slik at de ikke gjentar samme dysfunksjonelle kommunikasjonsmønster med neste partner de møter.

NB! (Lytt til danske ” Buran G’s” fantastisk triste, vakre og populære sang om et forhold der hun ikke ville mer, og slo opp, mens hans ønsker var fortsatt å bli i forholdet, fordi han elsket henne så høyt og i senere forhold alltid lengtet tilbake til henne. Her i duett med Medina. Tittelen på låta er “Mest Ondt” .’shttps://www.youtube.com/watch?v=Unuc_uMZXu4

Nær-kommunikasjonens ABC, – noen huskeregler

A. Vær åpen og lyttende.

B. Aksepter og anerkjenn den andres følelser og tanker. Ingen følelser er feil, de er alltid subjektivt sanne i en intersubjektiv relasjon.

C. Vær tydelig, men prøv å ikke vær så sint når du snakker.

D. Vær spesifikk og konkret, dvs. vis til hendelser ved klare eksempler på hva som har gjort deg opprørt eller skuffet.

E. Når dere har snakket om fortidige hendelser og på sett og vist løst opp i dem, så legge dette bak dere! Ikke ripp opp i det gang på gang når dere er uenige.

F. Ta deretter utgangspunkt i det som skjer nå for tiden.

G. Ta god tid så den andre får sagt det som ligger vedkommende på hjertet. Og ta små pauser så du får tatt imot budskapet og tenkt deg om før du svarer.

H. Sist men ikke minst, så tenk at det er noe i hver og en av dere som har brakt dere sammen og dypest sett ønsker å overskride hverandre i et større vi!                       

Inspirasjonskilder: C. Rogers, M. Bowen, S. Minuchin, L. Wynne, V. Satir, D. Stern. J. Benjamin, og først og fremst min lærer, A.-L. Schibbye, samt egne erfaringer med studenter, par og familier.

NB! Dette omfattende temaet som vi her bare har berørt så vidt, vil bli fulgt opp i senere artikler.