Er du virkelig født, eller bare eksisterer du som et speilbilde av omgivelsenes forventninger til deg?

Innledning. (kan hoppes glatt over)

I 2009 skulle jeg holde et foredrag over utgivelsen av en psykologisk fagbok om relasjoner i et kjent forlagshus i Oslo (Aschehoug forlag). Boken handlet om utviklingen av selvet og selvbevisstheten og hvordan vi formes av våre relasjoner, og hvordan vi selv påvirker disse igjen.

Mens jeg skrev på foredraget kom jeg på hvor få av oss som virkelig lever et selvstendig og avgrenset liv. Et liv der vi treffer våre valg med en full bevissthet om hva vi gjør. En type selvstendig valgte liv, der vi også innrømmer vår avhengighet av andre, av våre foreldre, slekten, klanen, samfunnet rundt oss og det globale miljøet med luften vi puster inn.

Til min overraskelse og fortvilelse fant jeg ut når jeg tenkte på alt jeg hadde arbeidet med de siste tjuefem årene, så var det få mennesker utenom noen av mine pasienter og noen venner, som egentlig var født ennå! Joda, de hadde kommet ut av mors liv, navlestrengen var kuttet, og de var blitt såkalt voksne. Men var dette alt?

Det bør nevnes at jeg vokste opp i et multikulturelt ganske velhavende miljø, med amerikanere, briter, katolikker, jøder og jeg tror også, en afroamerikansk moderat muslim, som jobbet for NATO. Etter et økonomisk sammenbrudd pga. en konkursrytter som påførte vår families bedrift store tap, flyttet vi til et noe rimeligere sted i byen.

Her var våre nærmeste familienaboer jøder. Det skal sies at mine initialer er JEW, så jeg ble godt tatt imot til tross for min kristne bakgrunn. 😉 Egentlig spilte religion liten rolle, vennskap trumfet alt dette. Men jeg lærte i alle fall at i jødisk tradisjon dør et menneske to ganger. Første gang når hjertet stopper, og andre gang når ingen lenger snakker om deg eller husker ditt navn.

Hver og en av oss har tilsvarende flere mulige fødsler.

• Menneskets fysiske fødsel: Vår første fødsel er når vi endelig etter ca.  9 mnd. kommer ut av mors liv og navlestrengen kuttes. Da er vi adskilt fra moderkroppen fysisk, men slett ikke psyko-fysisk. Vi trenger mye nærhet, omsorg og hudkontakt for å overleve, det holder ikke bare med mat.

• Menneskets psykologiske fødsel: Vår andre fødsel kommer gradvis, etter mange måneders og års samspill med foreldrene våre, der vi oppdager forskjeller og likheter, og får bekreftet vår psykiske eksistens som forskjellig fra mor, far, søsken og andre rundt oss. Den dagen vi ser oss i speilet, peker og sier, «jeg», blir vi født psykologisk. Men denne vår psykologiske identitet er sterkt knyttet opp mot det speilbildet andre holder opp for oss av definisjoner og forventninger. Selv om vi bryter med dette speilbildet i ungdommen eller innfrir forventningene, er selvoppfatningen og selvfølelsen bundet til speilbildet. På sett og vis vil vi leve opp til det vi tror og vil at andre skal anerkjenne oss for. Vi velger, men uten den nødvendige selvbevissthet.

Menneskets eksistensielle fødsel: Vår tredje fødsel derimot inntreffer ikke før vi har forstått hvilke føringer, hvilken smerte, ja hvilken historie våre foreldre, vår familie og vår slekt bærer med seg, og som også har formet oss. Vi har erkjent våre gode sider og våre feiltrinn, våre styrker og begrensninger. Vi har simpelthen forstått hvorfor livet vårt er blitt slik det er blitt. Vi har akseptert oss selv utfra dette. Og vi har kommet til et punkt der vi ikke bare fortsetter å såkalt velge det ene eller det andre. Vi er kommet til et punkt og et veiskille der vi bevisst kan velge det vi velger, fordi vi kjenner vår historie. Dette er et eksistensielt meget viktig øyeblikk: Et eksistensielt BIG BANG har jeg kalt det!

Med viten, bevissthet og vilje kan vi velge oss ut av en familietradisjon, eller velge å fortsette den, fordi vi har evaluert den som hensiktsmessig. Vi kan bearbeide et familietraume, stoppe dette traumets tause transport til netse generasjon. Vi kan velge å endre oss, og ikke nødvendigvis fordi andre ønsker det av oss. Men fordi vi selv ønsker det i dypet av vår selverkjennelse.

Dessverre er de fleste av oss bare født to ganger. Vi mangler mot eller anledning til å gjennomgå det siste erkjennelsesmessige svangerskapet. Sånn sett er vi som blåkopier som aldri egentlig har tatt ansvar for å realisere vår originalitet.

La oss håpe noen av oss klarer å ta dette spranget i 2020.