– Når barnas største beskytter offentlig, er barnemishandler privat.

Få psykologer har betydd mer for folkeopplysningen når det gjelder ødeleggende barneoppdragelse, enn Alice Miller. Miller var en internasjonalt sett meget kjent sveitsisk psykoanalytiker. Allerede fra sine første to bøker «Barneskjebner» (1979) og «I begynnelsen var oppdragelsen (1986), påpekte hun sammenhengen mellom psykiske og fysiske lidelser i voksen alder og ydmykelser i barndommen. Som det svært dekkende står om Alice Miller i Wikipedia: «Hun beskriver hvordan voksne mennesker dekker egne behov ved å pine og plage barn, det være seg i form av fysisk avstraffelse, seksuelt misbruk, omskjæring.»

Enorm påvirkning på lekfolk og fagfolk.

For sine bidrag har Alice Miller fått en hærskare av lesere og beundrere verden over. Det er heller ingen tvil om at hennes teorier om psykiske lidelsers opphav, utvider psykoanalytisk forståelse av betydningen av traumer, og resultatet av fornektelsen av dem i voksen alder.

Hennes egen skjulte smerte og traumer.

Med hva med hennes egne traumer fra barndommen i Polen som jøde under andre verdenskrig. Det er i disse dager 75 år siden Auschwitz ble befridd. Vi vet at ungarske og polske jøder var av dem som led mest og mistet flest av sine egne, som følge av jødeutryddelsene i Europa. Hvordan taklet unge Alicija Englard, som hun var døpt, disse grusomme påkjenningene.

Ifølge Alice Millers egen sønn, Martin Miller, spaltet hun av sin egen barneskjebne, og sånn sett levde et dobbeltliv. Utad var hun en fanebærer for barns behov og rettigheter, og en intens refser av voksnes ofte ubevisste undertrykkelsesmetoder. Innad ,- i sitt eget hjem var hun selv den store undertrykkeren og psykiske torturisten, ifølge hennes sønn. Han forteller i flere intervjuer at når hans far utøvet grov vold mot ham, kunne moren bare stå å se på, uten å gripe inn. Kan vi stole på at dette er tilfellet? Det er vanskelig å si. Men en dokumentarfilm med premiere i Basel i august i 2020, ser uttil å underbygge dette sørgelige faktum.

Faglig på topp. Privat, – i bunnskiktet av foreldreskap.

Faglig og teoretisk var Alice Millers arbeid fullt på høyde med internasjonal teoretisk forskning. Hennes forståelse av sammenhengen mellom avstraffelse i oppdragelsen , og påførte traumer, og senere psykiske og fysiske lidelser hos den voksne, er udiskutabel. Her viste hun eksempler på hvilken grufull oppdragelse Hitlers far påførte sin sønn Adolf, og hvorfor Christiane F’s skjebne, samt en kjent seriemorders, ble slik de ble. (Alice Miller 1987) Men Alice Miller klarte ikke selv å leve etter sine tanker og teorier, fordi hun fornektet sin ulykkelige barndom totalt!

«Hvis jeg hadde fortalt dette om min mor mens hun levde, ville hun gått til rettsak mot meg», sier sønnen Martin i et intervju.( se video link nederst på siden ). Hvis derimot sønnen til en annen psykoanalytiker hadde sagt dette om sin mor, ville min mor jublet og kontaktet ham med alskens lovord, fortsetter Martin Miller i intervjuet.

Hva foreldre sier at de gjør når de oppdrar sine barn, stemmer ofte ikke overens med hva de faktisk gjør.

Da jeg underviste psykoterapi og familieterapi på universitetet i Oslo, var video opptak av rollespill og behandlinger av virkelige pasienter obligatorisk. Dette for at studentene skulle se seg selv i aksjon, og ikke bare på etterskudd beskrive hva de mente de gjorde i terapien. For her er det slett ikke alltid samsvar med hva du tror du har gjort og hva du faktisk gjorde. Å oppdage denne forskjellen, og få veiledning og anerkjennelse for å bli klar over sine blinde flekker er viktig for enhver som skal jobbe profesjonelt med mennesker. Det samme gjelder i spesialistutdanningen senere.

Videoopptak har vært avgjørende for å påvise forskjellen mellom sagt og gjort.

Båndopptak eller video må til for at veiledning av fagpersonell skal være relevant. I spedbarns forskningen har video opptak vært uvurderlige for å få foreldre til å se seg selv i aksjon med spedbarna sine.

Det samme har vært tilfelle i amerikanske familieterapier, der foreldre har beskrevet sine væremåter overfor ungdommene, mens video opptak hjemmefra har vist noe helt annet enn det beskrevne.

Her hjemme har professor Berit Bae i sin doktorgradsavhandling fra 2004, brukt noe av den samme tilnærmingen overfor førskolelærere, gjennom å analysere 730 korte voksen-barn interaksjoner fra videopptak. Om ikke målsetningen med prosjektet først og fremst har vært å veilede individuelle førskolelærere, har det vært å avdekke kommunikasjonsformer som åpner for god kommunikasjon med barna. Samtidig viser undersøkelsen hvilke typer kommunikasjon og væremåter som i større grad hindrer og stenger for kommunikasjonsflyten mellom voksne og barn. (Berit Bae 2004)  

Kan vi lære noe av historien om Alice Miller og hennes sønn, og den påviselige forskjellen mellom hva folk sier de gjør og hva de faktisk gjør?

Jeg tror det er veldig begrenset hva vi lærer av å lese om noe, selv om det er fakta vi tilegner oss. En ting er å huske det vi har lest, noe helt annet er det å lære å leve etter det, dersom vi mener kunnskapen burde omsettes i handling. Her er det mange hindre. Men en artikkel eller bok kan selvfølgelig gi oss et spark bak, og sette oss i gang med en privat liten «forskerferd» på området.

Det lureste er kanskje å gå indirekte til verks. Oss fagfolk som jobber med psykisk helse daglig, bør absolutt spørre oss selv om vi hjemme lever slik vi prediker ute og behandler mennesker profesjonelt. Så må vi se hvordan barna våre har det, hva de sliter med, hvilke ubevisste belastninger vi kan ha påført dem.

Vi bør også finne ut hvilke temaer i psykologien vi er mest opptatt av. Det kan si noe om våre egne utfordringer og blinde flekker. Er vi også avspaltet som Alice Miller? Med delt ansikt.

Som foreldre flest bør vi sjekke hva som provoserer oss skikkelig, hva vi blir spesielt opprørt av, og hva vi ikke bryr oss noe om. Vi bør også spørre oss om hvilke gjentatte drømmer og mareritt vi har. Hvilke kroniske plager i kroppen, og hva som gir oss hodepine. Døyver vi uro og ubestemmelig livssmerte med alkohol og rusmidler, sex osv. Alle slike indirekte reaksjoner kan si noe om hvilke uløste relasjonsproblemer og traumer vi bærer på. Og nettopp fordi vi ikke kan skjule for våre nærmeste det som dypest sett plager oss, bortsett fra i det vi sier, vil dette mørket vise seg særlig i måten vi behandler barna våre på.

Å anerkjenne sin underliggende sårbarhet.

Hvis vi i motsetning til Alice Miller aksepterer vår dype livssmerte og eventuelle traumer. Ja, hvis vi erkjenner at dette er noe vi er blitt påført i livet, da er vi allerede godt på vei til å motvirke den skadelige effekten på andre. Vi må med andre ord gi oss selv lov til å ha kommet fra en familie, slekt eller krigssituasjon med sterk negativ innvirkning på oss. Vi må anerkjenne at dette ikke primært er vår skyld som barn, men at vi som voksne selv har ansvar for å ikke å føre det vonde videre til våre barn igjen.

Dette er Alice Millers dype og sanne erkjennelse. Dessverre klarte hun ikke å leve etter den selv, fordi den underliggende selvfølelsen hennes må ha vært så skjør at hun ikke maktet å anerkjenne sin barndomsskjebne. Og mye av grunnen til at Alice Miller overlevde, antas å være at hun knyttet et bånd til en offiser i konsentrasjonsleieren der hun var fange, og ble sammen med denne offiseren etter krigen.

Skal vi kaste Alice Miller på skraphaugen?

Den engelske filosofen Bertrand Russel sa noe om filosofer som også kan gjelde såvel for for Alice Miller, den tyske filosofen Heidegger og mange av oss andre. «Om dagen bygger vi storslåtte filosofiske slott, men om kvelden rusler vi selv ned i portnerboligen.»

Dette betyr ikke at disse verkene de har skapt, ikke er høyst relevante. De kan ha vært drevet frem av en type brennende innsikt i noe for dem og allmenheten høyst relevant, men som de i deres generasjon ikke selv klarte å leve etter.

Alice Millers bøker på norsk:

• Barneskjebner (1980, 1987)
• I begynnelsen var oppdragelsen (1986)
• Du skal ikke merke (1988)
• Den ubrukte nøkkelen (1991)
• Den forbudte viten (1992)

Martin Millers bok om sin mor:

Das wahre „Drama des begabten Kindes“. Die Tragödie Alice Millers. Freiburg im Breisgau 2013,

Et videoopptak av Martin Miller og tre intervjuer av moren, Alice Miller:

1. Et kort engelsk intervju med sønnen Martin Miller.https://www.youtube.com/watch?v=768c6rukXTs
2. NRK’s intervju i to delere med Alice Miller av Anne Elisabeth Andersen 1987. https://tv.nrk.no/serie/i-begynnelsen-var-oppdragelsen/1987/FOLA02009387/avspiller