“Kjærlighet i koleraens tid”
UT PÅ TUR, ALDRI SUR. (Mens panikken kryper oppetter beina på deg. )
Jeg er veldig stresset for tiden. De fleste som følger med på verdenssituasjonen gjennom nyhetene, er det. Ikke minst skaper helsemyndighetenes stadig nye og restriktive påbud, veldig mye stress og ekstraarbeider for mange av oss. Vi er dessuten engstelige for at våre nærmeste skal bli syke, ikke minst de gamle og de som allerede er alvorlig syke, uansett alder. Vi som jobber i helsevesenet er ekstra redde for å bli syke selv, og ikke kunne hjelpe dem som trenger oss!
– Grenser stenges, markedet stuper og folk permitteres.
I tillegg blir landegrenser stengt, og mange planlagte reiser på jobb eller i ferien må avlyses, Oppå alt dette har vi den økonomiske siden av pandemien. Flyselskaper står på randen av konkurs, hotell og reisenæringen kollapser. Et internasjonalt børskrakk større enn krakket i 2008 gir store tap for dem som har investert i fond og aksjer. Jeg møtte en dame forrige dagen som hadde tapt 2,5 millioner på en uke. Hun hadde råd til det, sa hun. Selv mistet jeg «bare» 100.000,-. Det er mye verre for dem som ikke har noe å miste, verken av penger eller inntektsgivende arbeid.
Naturen slår tilbake på oss!
– På tur med en veldig gammel venn.
Midt i alt dette maset og alle bekymringene ble jeg invitert på en ettermiddagstur med en gammel venn, i dobbelt forstand. Han er 83 år, og mye eldre enn meg. Han går med raske skritt, er rak i ryggen og litt vel stiv i overleppa. Opprinnelig en engelsk Lord, men den tittelen har han for lengst lagt i skuffen, selv om ikke alle manerene hans er det.
Denne ettermiddagen virket han veldig oppglødd i motsetning til meg. – Dette har jeg ventet på lenge sier han. – Hva da spør jeg, litt forfjamset. – Et sånt virus, my young friend, a tyrant (han blir plutselig veldig engelsk, og ser at jeg rynker på nesa) – En tyrann som tvinger oss og moderniteten i kne. Denne bråstoppen i alt som heter flyreiser, store reduksjoner i oljeproduksjon og unødvendig forbruk. Dramatiske kutt i klimautslipp, med unntakstilstander overalt.
– Neimenn faen heller, sier jeg. – Er du gal, roper jeg. – Liv kan gå tapt, folk kan miste sine hjem. Ja. Folk har allerede dødd i tusentall. Arbeidsplasser blir nedlagt, det er jo nesten verre enn krig for vi ser jo ikke vår verste fiende engang, – dette korona viruset. Selv vår beste venn kan være vår farligste trussel!
“Det er altså mulig! Vi kan få det til hvis vi vil, og må!”
– Vi ser det allerede nå, sier han. – Miljøet blir bedre, Co2 konsentrasjonen har gått dramatisk ned i de store byene i Kina og Italia. De ser faktisk en klar blå himmel over seg igjen. Skal vi redde millioner av mennesker fra å miste livet, ja milliarder av mennesker fra å måtte flykte fra miljøskapte naturkatastrofer og overfylle f-eks Europa, så må noe skje som bryter våre fossilforbrukende eksessive vaner!
Jeg er nesten målløs! Etter en lang pause hvor gamlingen skyter fart bortover stien, svarer jeg: – Selvfølgelig ser jeg poenget ditt, men nå har vi en overhengende pandemisk fare å slåss med. Miljøproblemene har vi tross alt litt mer tid på å løse, sier jeg og dytter borti skulderen til min gamle venn. Han rykker til og skyter haken frem. Da tar jeg sats og kommer ham i forkjøpet.
– Er du blitt helt følelsesløs på dine gamle dager, spør jeg. Han dytter meg ut av balanse, med et smil. – Nei, langt ifra. Snarere tvert om. Sånne som meg ligger tynt an, nå, sier han. – Jeg er jo av de mest utsatte! Ikke er jeg bedriftseier heller med redningspakke fra staten, som vanlige folk må betale for. Men du, nok om meg da! – Fortell meg hvordan vi ellers skal kunne redde kloden da! Nå kreves det omstilling umiddelbart. Ingen vil gå til valg på sånne omstillinger under vanlige forhold. Dermed får vi et eksempel på at det nytter å si stopp, bare trusselen er nær nok i tid. Da kan vi redde oss selv og verden fra noe mye verre enn coronaviruset!
– Du er helt håpløs, sier jeg. Jeg understreker at jeg er bekymret for både denne akutte krisen og den langsommere miljøkrisen. At jeg har oppfattet ham som en moderne versjon av radikalerne Lord Plimsoll og Lord Shaftebury, som på hvert sitt felt reddet mange tusen sjøfolk fra drukningsdøden i overlastede skip, og barn fra forurensningsdøden i de engelske gruvene på 18 hundretallet. (se bildet av Shaftesbury ovenfor)
“Jeg håper at vi virkelig lærer noe enda vikigere av dette!”
– Skulle ønske det var så vel, svarte min venn. – Men mine landlige hus i England, eller slott som du kaller dem, er donert til Helsemyndighetene, og to av dem er blitt institusjoner for ungdom med psykiske lidelser. Ellers er jeg bare en fritenker. En fantast som er strandet i Norge på grunn av kjærlighet, og ikke på grunn av et virus! Men selvfølgelig håper jeg at pandemien løser seg snarest mulig, og at vi har lært noe enda viktigere av den! Jeg er også den første til å si at nå betyr “Kjærlighet i coronaens tid”, at vi alle viser kjærlighet og omtanke for hverandre i et verdenssamfunn i alvorlig krise!
– Ganske svett!
Jeg vet ikke hvorfor jeg svettet ekstra mye på denne turen med den tidligere lorden. Kanskje kom det av det nesten kyniske han sa om krisa. Eller kanskje var han bare for rask til bens for meg den ettermiddagen. I verste fall har jeg allerede fått en leieboer opprinnelig fra Kina, som prøver å ommøblere huset mitt.
Forsidebildet er ikke av et coronavirus, men av en neutronstjerne. hentet fra mydailymotivation.