Selvinnsikt.

Det er mange måter å forstå måten vi er på, og hvordan vi forholder oss til andre. Denne gangen vil jeg ta opp et interessant perspektiv på akkurat dette, hentet fra forskning fra en viktig del av utviklings-psykologien. (Noe av dette er kjent fra før for helsesykepleiere barnehagepersonell, barnepsykologer og fagfolk som jobber med barn)

Jeg vet ikke om du har tenkt noe over dine egne holdninger til andre. Hvilke typiske holdninger og reaksjonsmønstre som dukker opp i møtet med andre mennesker. Om det er stor forskjell på væremåten din når du er sammen med nære og kjente, sammenlignet med måten du er på overfor andre utenfor denne indre kretsen av mennesker.

Hva med helt fremmede, hvordan oppfører du deg da. Og like viktig; – hvordan har du det selv i alle disse forskjellige relasjonene? Er du trygg, eller usikker, tilbakeholden eller pågående, tilbakelent og avslappet, eller stram og ganske stiv?

Tilknytningsteori.

Michelangelos billedlige forestilling av menneskets første gudommelige tilknytning. (bildet)

I en av forside artiklene, – den om psykologi, så vi på psykologiens utvikling og ulike teorier og forskning som viser hvordan vi mennesker kan forstås fra vi er barn og fram til voksen alder. Her er den såkalte Utviklingspsykologien særlig sentral når det gjelder å belyse betydningen av våre tidligste møter med verden, og ikke minst menneskene i den. Her trakk jeg frem flere spedbarns-forskere, blant annet John Bowlby og hans tilknytningsteori.

Forskning basert på ulike former for tilknytning til omsorgspersonen.

I denne artikkelen vil jeg se nærmere på hva tilknytningsteorien i psykologien kan tilføre oss av kunnskap om måten vi er på, og hvordan vi forholder oss til andre rundt oss. Den mest kjente av disse utover John Bowlby, er Mary Ainsworth. Hun undersøkte ett og et halvt år gamle småbarns reaksjoner i en såkalt «ukjent situasjon», der mor og barn kommer inn i et rom der det også befinner seg en fremmed. Etter en stund forlater moren rommet, slik at barnet blir alene med den ukjente personen. Hva skjer da med barnets reaksjoner? (Mary Ainsworth et al. “Patterns of Attachment”, 2015)

Fire ulike typer reaksjoner og tilknytninsmønstre:

1. Sikker tilknytning og reaksjonsmønster.

2. Unnvikende tilknytning og reaksjonsmønster.

3. Tvetydig og motvillig reaksjonsmønster og tilknytning.

4. Kaotisk og nedbrytende tilknytning og reaksjonsmønster.

Ved å se nærmere på hva Ainsworth fant utfra sine studier av 18 mnd. gamle barn og deres relasjoner til mødrene sine, finner vi noen typiske trekk som går igjen både hos barnet og hos moren i de fire kategoriene.

1. Sikker tilknytning mener Ainsworth at barn har, som bruker moren sin som et trygt utgangspunkt for å utforske verden. Disse barna kan både gråte eller la være, når de blir skilt fra moren. De søker nærhet og slutter å gråte når moren kommer tilbake, og de fortsetter å utforske rommet rundt seg. De aksepterer også trøst fra den fremmede, men viser klart at de foretrekker moren fremfor den andre.

Moren på sin side, viser passende, hurtige og konsekvente reaksjoner på barnets behov, og har opparbeidet et sikkert tilknytningsbånd til barnet.

 2. Unnvikende tilknytning forekommer hos barn som viser få tegn til å dele følelser med andre under lek. Småbarna viser også lite eller ingen stressreaksjon når de blir adskilt fra moren. Det er heller ikke noen synlig reaksjon ved gjenforening. Da ignorerer oftest barnet moren, eller snur seg bort, og viser heller ingen vilje til å opprettholde kontakten dersom barnet løftes opp. Jenta eller gutten oppfører seg følgelig likt mot både den fremmede og moren. Barnet føler faktisk ingen tilknytning til noen, og er opprørsk, med underliggende dårlig selvfølelse.

Moren på sin side reagerer lite eller ikke i det hele tatt på frustrasjon og stress hos barnet. Hun tillater heller ikke gråting og oppfordrer til uavhengighet

3. Tvetydig tilknytning og motvillig reaksjonsmønster. Barnet tør ikke utforske rommet før moren går, fordi barnet er ute av stand til å bruke moren som sikker base. Barnet søker nærhet til moren før adskillelsen fra henne, men blir veldig stresset når hun går, med svært blandede følelser, blant annet sinne og motvilje overfor henne. Når hun kommer tilbake, går barnet også tilbake til leken. Men han eller hun er overopptatt av morens tilgjengelighet og søker kontakt, men viser igjen motvilje og sinne når kontakten er oppnådd. Barnet kan slå og dytte moren når hun oppfordrer til nærhet. Han eller hun blir ikke lett trøstet av verken omsorgsperson eller den fremmede. I dette forholdet føler barnet seg alltid engstelig fordi moren aldri er konsekvent i det å være til stede, og tilgjengelig for barnet.

Moren på sin side veksler mellom passende og uteblitte eller mangelfulle reaksjoner på barnets behov. Hun vil stort sett bare reagere hvis barnet viser sterk tilknytningsatferd.

4. Kaotisk og nedbrytende tilknytnings og reaksjonsmønster. I dette tilfellet viser barnet uvanlig adferd. Det kan stivne helt til i en frosset kroppsstilling, eller det kan vugge frem og tilbake ved gjenforening med moren. Mangelen på en meningsfull tilknytningsform kommer til syne i motsetningsfylte og forvirrede handlinger, som det å nærme seg moren med plutselige utrop, så snu ryggen til henne, eller bare stå der med et uttrykksløst ansikt.

Moren på sin side utviser forskremt, eller skremmende adferd. Hun kan være påtrengende med sin negative oppførsel, glemme sin rolle som mor. Begå alvorlige feil i måten å kommunisere med følelser på, overfor barnet. Utvise høy grad av omsorgssvikt, da ikke sjeldent i forbindelse med ulike former for misbruk av barnet i barnets familie. Dette er en meget alvorlig tilstand både hos mor og barn.

De første to leveårenes virkning på voksenlivet.

Mye kan endre seg i løpet av et menneskes liv. Det er likevel liten tvil om, ifølge spedbarnsforskere som Winnicott, Trevarthen, Benjamin og Stern, at de to første årene i våre liv, danner hovedgrunnlaget for hvordan vi betrakter oss selv og andre. I løpet av disse to årene skapes også grunnlaget for selvfølelsen vår, en følelse som bevisst eller ubevisst knyttes til hvilken verdi vi opplever at vi har.

Studier av de fire tilknytningsformene hos voksne.

Med utgangspunkt i den over nevnte studien, utformet Bartholomew og Horowitz en undersøkelse der de prøvde å finne ut hvordan barnas tidlige erfaringer i tilknytningen til omsorgsgiver, kom til uttrykk senere i livet som voksne. (Bartholomew & Horowitz, “Models of Adult Attachment” 1991), De fant da to hoved typer selvoppfatninger: Det ene var en gjennomgående positiv selvoppfatning, som forskerne kalte en positiv modell av seg selv, og det andre var en gjennomgående negativ selvoppfatning, som forskerne kalte en negativ modell av seg selv.

Det paradoksale var at den gruppen voksne som hadde en positiv selvoppfatning, eller modell av seg selv, kunne ha vidt forskjellig oppfatning eller modell av andre. De som ble betegnet som trygge og sikre i sin tilknytning til moren i Ainsworths studie, viste seg som voksne også å ha en positiv forestilling, eller modell av andre. Men også de barna med avvisende omsorgsgivere, og som ble betegnet som unnvikende, selvstendige, emosjonelt likegyldige, viste seg å ha positiv selvoppfatning eller modell av seg selv. Men i motsetning til den gruppen barn med trygg tilknytning, hadde disse som voksne en negativ forestilling, eller modell av andre.        

I den andre hovedgruppen, de med en negativ forestilling eller modell av seg selv, hadde de barna med omsorgsgivere som var uklare og uforutsigbare, som var både nære og fjerne i forhold til barnets behov, likevel en positiv forestilling eller modell av andre. Mens barna med kaotiske foreldrerelasjoner både hadde negative forestillinger til seg selv og negative forestillinger om andre.

Hvordan reagerte så disse fire gruppene voksne på nærhet, intimitet og selvstendighet i forhold til andre?

De trygge voksne med grunnleggende stabil og sikker tilknytning til sine omsorgspersoner som barn, reagerte med evne til både nærhet, intimitet, innlevelse, men også selvstendighet. Det de sa under intervjuene stemte i høy grad med deres virkelig evne til innlevelse og positiv nærhet i vennskap og kjærlighetsrelasjoner. De utstrålte varme og positive følelser, men hadde også god evne til å kontrollere seg om nødvendig, og vise ansvarlighet i sine nære relasjoner.

De avviste barna, med svært distansert tilknytning, avviste også senere som voksne nærhet, intimitet. De manglet også evne til innlevelse, hadde et begrenset følelsesrepertoar, men viste svært stor grad av selvstendighet. Under intervjuene skåret de unikt høyt på selvtillit og utrolig lavt på følelsesmessige uttrykk, herunder mellommenneskelig varme og gråt. De stolte ikke på andre ville ikke ha nærhet, eller involvere seg i romantiske forhold eller tette vennskapsbånd.

De voksne som hadde opplevd stor dobbelthet og ambivalens i forholdet til omsorgsgiver som små, med mye av og på kontakt og lite forutsigbarhet, de virket overopptatte av forholdet og hvordan de selv ble oppfattet, og i tillegg svært avhengige av ytre bekreftelse for å føle seg vel. Under intervjuene viste de høy grad av omfattende og detaljrik språkføring, med sterke følelsesmessige uttrykk. Ofte forekom det i relasjonene deres upassende betroelser, med både gråt, overdreven tillit andre, og forsøk på å bruke andre som sikker base. Disse voksne var svært ofte involvert i romantiske forhold, men hadde vanskeligheter med å kontrollere seg både i kjærlighetslivet og i vennskapsrelasjoner.

Den siste gruppen med ganske kaotiske og nedbrytende tilknytningserfaringer som små, virket som voksne veldig engstelige, og redde for nærhet til andre, særlig av frykt for avvisning. Disse valgte vanligvis et svært tilbaketrukket liv. Intervjuene viste at de hadde veldig svak selvtillit og evne til å balansere følelser både i vennskap og romantiske relasjoner. De hadde i tillegg veldig liten tillitt til andre, og søkte derfor heller ikke andre for å bli trygge og føle seg tilfredse.

Hva kan vi få ut av denne forskningen om deg og meg?

Hvis du er en forelder som leser dette, vil jeg at du skal forstå at vi alle som voksne har vært barn som har prøvd å tilpasse oss de forholdene som våre foreldre har tilbudt oss. Våre hjerner og vårt følelsesliv er innstilt på denne tilpasningen til mor og fars måte å leve på. Vi er nødt til å ha denne egenskapen for å kunne sikre at vi verken blir utstøtt fra gruppen eller invadert av den. Vi tenger både tilknytning til felleskapet og samtidig følelsen av å få være selvstendige individer.

Siden vi er avhengig av å gjøre det foreldrene våre trenger av oss for å kunne tolerere og elske oss, organiserer vi oss psykisk og fysisk slik at møtet med dem blir mest mulig positivt og givende og minst mulig smertefullt. Det er denne måten å være sammen med mennesker på, som også skaper det forholdet vi har til oss selv. Vi blir oss selv gjennom andre, som den tyske psykoanalytikeren Helm Stierlin, kalte det. Og denne grunnerfaringen med mennesker i verden, er det du og jeg tar med oss bevisst og ubevisst i senere forhold. Dette mønsteret kommer ikke minst til uttrykk når vi selv får barn.

Det ikke noe poeng å kritisere seg selv og dynke seg i skyldfølelse dersom vi ser at vi har påført våre barn et like vanskelig tilknytningsmønster, som vi selv har hatt. Ja, det er vårt ansvar som voksne, og ganske riktig vår skyld, at vi fører dysfunksjonelle væremåter videre fra generasjon til generasjon. Men viktigst er det å kunne se og forstå den væremåten vi har med oss inn i nære relasjoner og foreldreskap. Samtidig må vi prøve å beklage samt rette opp noen av skadene overfor barna våre, slik at ikke alt dette føres videre fra generasjon til generasjon. Her bør vi absolutt ikke undervurdere kraften som ligger i ønsket om å reparere en avsporet relasjon. Det er dette som kalles den reparative funksjonen i et forhold!

Tilknytning og psykologisk behandling.

Tilknytningsteori kan ha relevans for meg som klinisk psykolog, særlig på et område, som jeg skal vise. Noen av begrepene i tilknytningsteorien virker imidlertid litt for stive og tingliggjørende. At det bare er fire kategorier å plassere mennesker i, virker i praksis heller ikke særlig nyansert. Likevel kan det være nyttig å bruke dem til å belyse noen typiske tilknytningsformer vi finner hos barn og voksne. Samtidig må vi minne oss selv om at en person er mye mer sammensatt og kompleks enn det man får inntrykk av her, og i mange deler av kategoriserings-forskningen ellers.

Jeg mener også at man ikke skiller klart nok mellom det vi kaller selvfølelse og det vi kaller selvtillit. For hvordan kan man ellers forstå at et menneske som ikke har fått den nødvendige følelsesmessige nærheten og omsorgen i et mor/far-barn forhold, (kategori 2.) likevel har så enormt høy selvtillit? Samtidig som vedkommende slett ikke har tillitt til andre.

Men hvis vi skiller mellom grunnleggende ubetinget bekreftelse på den ene siden, og betinget bekreftelse som avhenger av hvor flink du er, på den andre siden, kan vi kanskje forstå hvordan dette er mulig.

Viktig: Ubetinget bekreftelse og anerkjennelse, der du som barn opplever kjærlighet for den du er, uansett hvordan du er, gir en veldig god, trygg og positiv selvfølelse. I tilfellet med betinget bekreftelse, får du ikke anerkjennelse for den du er, men for det du gjør. Dermed kan vi si at denne bekreftelsen ikke hviler på trygg grunn, men er hele tiden avhengig av det du presterer i forholdet. Slik blir du muligens svært uavhengige og selvstendiggjort, men dessverre uten evne til nærhet. Du mangler etter min erfaring også den ubetingede positive selvfølelsen, og evnen til å være avhengig av noen.

Hva er egentlig avhengighet og hva er uavhengighet?

Slik vi gjennom økologisk forskning forstår oss mennesker som tenkende vesener midt imellom mikro og makrokosmos, så er vi i høyeste grad avhengig av dette andre som lever og beveger seg over og under oss. Uavhengighet er med andre ord en illusjon. For alt levende holdes oppe av noe annet, enten det er snakk om gravitasjon, mineralogi, kjemi og biologisk liv. Dette igjen holder selv oppe annet levende.

Uavhengighet må alltid forholde seg til fenomenet avhengighet. Det må være en balanse mellom tryggheten i å ha vært helt avhengig som barn, og friheten til å kunne gjøre seg selvstendig etter hvert. Helt uavhengig og selvstendig vil en aldri kunne bli under normale forhold. Så for den ekstremt uavhengige og selvsikre med masse selvtillit, vil det være veldig risikabelt å ikke klare å prestere. Da vil vedkommende sannsynligvis falle sammen, for denne overflaten hviler ikke på trygg grunn! Den har ikke den nødvendige selvfølelsen som danner basis for selvopplevelsen.

Jeg opplever ellers at begrepet tilknytning gir god mening dersom vi som sagt ikke tenker altfor strengt i de fire kategoriene. Her fins mange overlappinger. For meg som psykoterapeut er det likevel særlig fruktbart å tenke tilknytning som en grunnpilar i det terapeutiske forholdet. Uten tillitt til terapeuten og en følelse av at terapeuten aksepterer og anerkjenner deg som den du er, blir det vanskelig å skape endring i pasientens liv.

Her er det avgjørende å danne et positivt bånd og etter hvert en trygg tilknytning mellom meg og den som trenger psykologisk hjelp. Jeg ser det derfor som avgjørende at mine hjelpetrengende medmennesker opplever likeverd i forholdet, og at vi sammen skaper en tillitsbasert relasjon. Da blir begrepet tilknytning fruktbart, og praktisk nyttig. Min erfaring etter mange år som psykoterapeut og psykologilærer er imidlertid at man trenger tid til dette arbeidet.

Å forbedre en skadet eller mangelfull selvfølelse, og endre på en negativ oppfatning av andre mennesker tar nødvendigvis mange timer. Dette er ingen kvikk fiks. Du er som terapeut nødt til å bygge en plattform av tillitt og tilknytning for å gå videre i det psykologiske arbeidet

Konklusjon:

Det kan være en fordel å forstå oss selv og vårt reaksjonsmønster ved å tenke på hvordan vi balanserer nærhet og avstand, selvstendighet og avhengighet, samt evnen til å vise og uttrykke følelser. I tillegg, ikke minst hva vi synes om andre og oss selv. All endring starter med å finne ut hvor vi står, og hvordan vi har havnet der. Så er oppgaven å godta at det er blitt sånn, før vi eventuelt prøver å åpne oss for nye måter å være sammen med andre og oss selv på.