Å ta fra folket og felleskapet og gi til de rike kapitaleierne.

I mitt lille land Norge har det skjedd en gradvis utvikling fra demokrati og folkestyre mot det jeg vil kalle elitestyre og finansokrati. Det vil si at mellom hvert Stortingsvalg, der du og jeg fritt kan stemme på det partiet vi tror er best for oss og landet, så tas det avgjørelser som absolutt ikke er blitt omtalt under valgkampen. Dette er avgjørelser som folket ikke er blitt spurt om de ønsker, og som kan få enormt store konsekvenser for vår økonomi, vår fremtidige helse og for landet vårt som helhet.

What has this to do with psychology, you may ask. In short I will say it has a big impact on your feeling of participation, feeling of being heard, feeling of having a value, and making a difference to your country. If these feelings are not any longer present within the population in your country or society, you will disengange yourself in politics and feel worthless as a voice by others. Look to Belarus and Myanmar now, where this has been drawn to the limits.

SKANDINAVIA

Jeg kommer snart til noen eksempler på dette, men vil først si noe om landet Norge og nabolandene våre i Skandinavia. Norge i likhet med de andre skandinaviske landene har hatt en såkalt velferdsstatsmodell i bunnen av sitt styresett. Det har vi hatt de siste 70 årene, nesten uansett om høyre eller venstresiden har styrt landet.

Nå er det riktignok venstresiden med arbeiderpartiene i disse landene som har kjempet frem denne samfunnsmodellen, ikke høyrekreftene! Men de konservative har også gradvis innsett oppigjennom årene fra 1950 og opp til 1980- årene, at velferdsstaten også har hatt sine økonomiske fordeler for arbeidsgiverne og de rike.

Ny-liberalismen med Reagan og Thatcher.

Så skjedde det noe etter Margaret Thatchers regjeringsperiode i England og Ronald Reagans i USA. De var inspirert av økonomene Ludwig von Mises og Friedrich Hayek, samt Ayn Rands hat mot Staten. De så nemlig staten som en fiende, ikke som en hjelper, – en fiende som hindret menneskers frihet og utfoldelsestrang, og som tok pengene fra deg i form av skatter og avgifter. Dessuten syntes de statsapparatet var for dyrt å drive. Folk som jobbet der var ansett som late, og lite produktive. Staten og det offentlige måtte derfor krympes mest mulig, og den lille gjenværende resten skulle effektiviseres kraftig. (Ayn Rand 1957, “Atlas Shrugged”)

For venstresiden i Norge var dette provoserende holdninger. Særlig Arbeiderpartiet hadde ment at en sterk stat var veien til suksess både mht skole, helse, omsorg, infrastruktur, veier, kommunikasjon osv.

Men så dukket Tony Blair opp i Labour. Han kom i kjølvannet av Thatchers herjinger, som sant skal sies gikk mest utover vanlige arbeidsfolk og lavtlønnede siden mange gruver og fabrikker ble lagt ned og skapte stor arbeidsløshet. I samme periode var i imidlertid hennes regjeringstid svært innbringende for den øvre middelklassen og de rikeste. Men horder av streikende arbeidere og lockouter skapte til tider unntakstilstand i et tidligere relativt fredelig England, ser vi bort ifra konflikten med Nord-Irland.     

Tony Blair og «den tredje vei».

Det Labour-politikeren Tony Blair fant ut var at man likevel kunne beholde staten ved å effektivisere den etter mønster fra klassisk forretningsdrift. New Public Management, NPM kalte man det.

Dette NPM-mantraet fikk ledelsen i Det Norske Arbeiderpartiet til å kopiere denne nye produksjonsmodellen, på et område der den absolutt ikke hørte hjemme, nemlig helse, omsorg og sykehussektoren. For også deler av Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon innså at Helse og Omsorgssektoren kostet mye penger. Klassiske økonomer mente denne sektoren var altfor dyr. Ikke minst driften av sykehusene. (Les om den såkalte “kostnadssjuken” i helse, omsorg og servicesektoren, under Baumols lov i J. Heilbrun, “The cost diesase” 2003) (Kalle Moene, UIO 2020, “Privat sektor er ikke produktiv fordi den er privat”, https://www.sv.uio.no/econ/om/aktuelt/i-media/2020/2020-06-05-moene.html)

Og nå er vi kommet til de eksemplene jeg vil vise til som underbygger min påstand om at vi, folket, velgerne, ikke var informert:

Fra folkets eierskap over landets fellesverdier, til at private selskaper får ta over.

1. Sykehusene våre:

Fra og med første januar 2002 ble alle de fylkeskommunale sykehusene i landet overført til staten. Dvs. de ble ekspropriert med et pennestrøk. Men staten og statlig eierskap, kan du spørre, gir ikke det nettopp trygghet for folket, mot privatisering? Nei, dessverre som vi snart skal se, ikke når staten gir fra seg den politiske styringen. Jeg kommer til det.  

Hovedstaden Oslo mistet dermed eierskapet over kanskje Europas største og flotteste sykehustomt med bygninger, samt 1744 utleieboliger til de ansatte. Byen som har en egen regjering, kalt byrådet, mistet samtidig styringen over sitt eget sykehus.

Isteden fikk vi et sykehusstyre bestående av tidligere banksjefer og økonomer, og noen få ansattes representanter. Over dette styret igjen var et annet hovedstyre med omtrent samme sammensetning, som skulle bestemme over en hel helseregion. Det nye nå var at aktivitetene og økonomien på sykehusene skulle være innsatsbaserte og målstyrte, og fungere etter markedsprinsippet om inntjening.

Alt i alt fikk vi av de høyreorienterte delene av Arbeiderpartiet og Høyre, en produksjonsorientert styringsmodell for helse og sykehusvesenet vårt, som skulle vise seg å bli en tvangstrøye. I praksis skapte dette noen overstatlige organer, de såkalte Helseforetaksstyrene, som politikerne hadde liten innflytelse over, og der pengene og ikke pasientenes behov er blitt det styrende prinsipp. Jeg kommer til noen meget alvorlige konsekvenser av dette etter hvert

Først et annet eksempel på å gå bak ryggen på det norske folk i den perioden vi snakker om. Og her er det snakk om store fellesverdier.

2. Gullet vårt:

I juli 2004, mens nordmenn var på ferie, og under en konservativ samlingsregjering, solgte Norges Nasjonale Bank ut gullreservene våre på billigsalg. Det var gullbarrer med en vekt på 33.500. kg. Dette gullet som det norske folk eide i felleskap, var ment til bruk som reserve for å få utenlandske lån i eventuelle alvorlige krisetider. I løpet av de siste 18 årene har gullverdien steget enormt i verden, mens det norske folk har tapt alle disse pengene.

NB: Det er blitt påpekt at investeringene i utelandske banker, valuta og statsobligasjoner, som følge av dette salget, har gitt høyere avkastning for Norge enn gullverdien har steget på verdensbasis.

Jeg er fortsatt ikke overbevist om at det på sikt, verken de facto økonomisk, eller symbolsk, er klokt å selge realverdier til kjøp av papiriserte verdier, som riktignok står høyt i kurs i den globale samhandlingen, men virker svært utsatt for spekulasjon.

Når spurte regjeringen folket, da staten ga over våre fellesverdier til private investorer?

3. Mineralene våre:

Det er nylig funnet mineraler til minst 1000 milliarder kroner ved Helleland/Ualand i Rogaland. I likhet med de store oljefunnene i Nordsjøen i 1969, er det også denne gangen privateide selskap som startet letingen etter mineralene.

• DEN NORSKE OLJEN:

Da vi fant olje langs norskekysten, var blant annet oljeselskapene Philips Petroleum og Esso dypt inne i prosessen. Men siden oljeforekomstene lå på norsk område, den såkalte norske kontinentalsokkelen, tok Arbeiderpartiregjeringen initiativ å opprette Statoil i 1972. Dette var for å sikre at staten ved det norske folk, skulle dra nytte av de verdiene som lå i denne oljen. Resultatet av denne meget vellykkede statlige kontrollen over de enorme ressursene fra olje og gassforekomstene våre, er i ettertid blitt kalt, «det norske oljeeventyret». Slik gikk Norge fra å være en relativt fattig fiske og jordbruksnasjon med endel industri og gruvedrift, til å bli kanskje verdens rikeste land.

– RIK, MEN HAR IKKE RÅD:

Likevel har vi de siste 20 årene fått høre at vi ikke har råd til en del livreddende medisiner, viktig sykehusdrift, lokalsamfunn og skoler der folk bor i distriktene, sosialhjelp, psykiatriske institusjoner, som hvert år trues med nedleggelser. Vi har heller ikke råd til norsk landbruk, der bonden med en liten eller middels stor gård, skal kunne klare seg på en inntekt. Det samme gjelder skikkelige pensjonsordninger for de eldre.  

På tross av at stat og kommuner ikke har penger til det nødvendigste, ser det ut til at den konservative og ny-liberalistiske regjeringen vi har hatt i åtte år, mener vi har råd til å gi bort mineralforekomster i milliardklassen. For de høyreorienterte lar private finansinstitusjoner, utenlandske eiere og hedgefond, få ta ut verdiene av dette enorme feltet av mineralforekomster.

Mineraler som vanadium, fosfor, titan og gull, som har meget høy verdi på verdensmarkedet. Dermed mister Norge disse inntektene som selvfølgelig kunne finansiert skole, helse og omsorg og sykehusene, ja hele velferdsstaten vår i årevis fremover. Og her er hovedpoenget mitt: Dette skjer igjen uten at det norske folk er blitt spurt om det. Vi har altså på papiret folkestyre og demokrati, men det ser ut som det i realiteten ikke fungerer sånn.    

Det er blitt påpekt at vi har Mineralloven. (se veileder til Mineralloven,Regjeringen.no) Da får vi håpe at denne loven brukes før det er forsent. Ja, at den ikke bare oversees, slik som Sikkerhetssloven ble oversett i salget av Bergen Engines, inntil saken ble avdekket ved en tilfeldighet.

4. “Selg sykehusboligene, og kast ut de ansatte som bor der.”

New Public Management, betyr at du, eller ditt foretak må skaffe kapital for å drive offentlig virksomhet. Det kan skje ved lån, eller «bruker-betaling», at man betaler for tjenesten man får, med et tilskudd fra staten, justert etter antall «produserte tjenester» eller foretakets effektivitet i «produksjon» av tjenester. Det kan også skje ved salg av statlig eiendom. Særlig gjelder dette siste vedlikehold og utvikling av infrastruktur, feks. i form av bygg og nye anlegg.

Når stat og kommune selger eiendommer for å kvitte seg med utgifter er det ofte fordi det er blitt gitt for store skattelettelser til de rikeste i samfunnet. Denne salgsmanien av offentlig eiendom, er et Klondyke eller penge-Mekka for bolighaier som sikler etter store utbytter, til lavest mulig innkjøpspris. Jeg har tidligere ironisk foreslått at staten burde selge Slottet og Slottsparken for gjøre NAV, mer robust!

Det skjedde i 2001, da de overnevnte 1744 sykehusboligene ved Ullevål sykehus og Aker sh. ble solgt til en finansakrobat i Sunndal Collier som heter Ivar Tollefsen. Salget foregikk internt, og uten budrunde. Det er blitt kalt, «Det store Osloranet», eller den råeste innsidehandelen i norsk historie ( E. Folkvord 2015). 2500 ansatte ved Ullevål Sykehus mistet sine boliger, og Oslo mistet i 2001, en milliard kroner. Ivar Tollefsen eier nå mer enn 100.000 utleieleiligheter og hans selskap har en verdi på 150 milliarder kroner.      

5. Det planlagte salget av Oslos største og viktigste sykehus, med akutt og traumeavsnitt i verdensklasse.

Da høyreekstremisten Breivik massakrerte 69 ungdommer på Utøya i 2011, og drepte 8 i regjeringskvartalet med en bombe, ble mange i tillegg livstruende skadd. Takket være Ullevål sykehus og det enestående akutt-traumeteamet der, overlevde langt flere av de kritisk skadde enn forventet.

Nå ønsker NPM Helseforetaksstyret og jevne dette sykehuset med jorden, et sykehus som ble opprettet under den store koleraepidemien i 1887-88. Den enorme tomten som er særlig egnet for videre sykehusutbygging vil de selge, muligens også til eiendoms-baronen Tollefsen over. Isteden vil de bygge nytt på et allerede eksisterende Rikshopitalet, som er et spesialsykehus for hele landet. Denne tomten har ikke plass til de planlagte byggene, sier Plan Og Bygningsetaten. Nybyggene vil ødelegge friarealet og naturen rundt, som er beregnet for pasientene i tilfriskningsfasen.

Men for å få råd til dette enorme nybygget må sykehusstyret ta opp lån, og når lånet forfaller, vil det ikke være nok penger til driften av sykehuset, dvs. behandlingen av pasientene. Selv om leger og fagfolk som virkelig kjenner til behandlingsverdagen på kroppen har protestert med velbegrunnede faglige argumenter, hjelper det tydeligvis ikke.

Selv ikke nærmere 30.000 aktive forkjempere i Oslo, som vil redde sitt sykehus har noe å si. Styrene sitter med all makt virker det som, og vår konservative regjering bryr seg ikke. Akkurat nå har styrene dårlig tid, og har allerede begynt med oppmålingsarbeid for at ikke en ny venstreorientert regjering skal klare å Redde landets største sykehus, Ullevål, etter valget i september i år.

NÅ: SANNHETENS TIME OM FOLKESTYRETS STATUS I VÅRT KJÆRE LILLE LAND.

Artikkelen ovenfor ble skrevet for et år siden. Nå 1.4 2022 ble det midt under Europas største krise siden 2. verdenskrig, offentlig kjent at Staten ved regjeringen vil overstyre Oslos bystyres ønske om å beholde og utvikle landets desidert største sykehus, Ullevål OUS.

Ingen vits i å delta i folkestyret?

Staten ignorer da også Plan og og Byggningsetatens refusjon av planforslaget og majoriteten av fagfolk, uavhengige økonomer, arkitekter og Oslos befolkning. Vi helsearbeidere, pasienter, politikere, kunstnere og engasjerte samfunnsborgere har i flere år skrevet til statsministere, Stortingets kontrollkomite, Stortingets representatnskap, og gravejournalister. Vi har demonstrert, holdt opprop utenfor sykehusene, gått i fakkeltog fra Rådhuset til Stortinget, som på avisoppslaget fra 2.4 2022.

Vi har med andre ord gjort alt for å vise vår respekt og vårt ansvar som samfunnsborgere, ved blant annet å delta med faglig funderte synspunkter på de skadelige virkningene av de nye Sykehusplanene. Men dette arbeidet er tydeligvis helt forgjeves! For vi er slett ikke blitt tatt hensyn til eller respektert som viktige aktører i dette prioriterte lokaldemokratiet som regjeringen lovet oss før valget, og også i sin tiltredelses erklæring, den såkalte Hurdalsplatformen.

Overkjøring.

Så på tross av vår nye regjering utgått fra ovennevnte Arbeiderparti sammen med Senterpartiet, og deres felles regjeringserklæring, – om blant annet å ikke overstyre lokaldemokratiet i landet vårt, så gjør de altså akkurat det!

Det folkestyret vårt land er kjent for, og regjeringens understreking at “nå er det vanlige folks tur”, gjelder dermed ikke i praksis. I praksis og i handling i Sykehussaken, er det motsatt. Her overkjøres omtrent alle faglige, menneskelige, og økonomiske råd, attpåtil i en krisetid for Europa.

Vi er altså i en økonomisk og storpolitisk meget vanskelig tid. En tid der vi vil trenge atskillig mer plass enn beregnet. Vi vil trenge flere psykiatriske enheter som allerede er nedlagt, eller planlagt nedlagt og solgt. Vi har imidlertid absolutt ikke behov for, som i Planen, kompakte tårnbygg, der alt sauses sammen, slik at internasjonalt sterke fagmiljøer, ikke minst på akutt og traume medisin, splittes opp sammen med andre behandlingssuksesser, slik som ABC-fødeklinikken. Ikke nok med det, også grønt gjenbruk og miljøhensyn kastes over bord! Dersom regjeringen vil være god på krisehåndtering også i praksis er dette absolutt ikke veien å gå

Orker noen å jobbe på en byggeplass i over ti år.

Så spør vi oss: Hvem er villige og orker å jobbe på en byggeplass i over 10 år. Og hvordan vil det være å bli pasient på et sykehus, hvor det sprenges og dunkes, støves og bankes døgnet rundt

Høyt hevet over virkeligheten i korridorene.

Sånne bagateller nevnt ovenfor, er det lett å glemme ved et departements-skrivebord. Likeså rundt et langbord med kaffe og kaker til, i et styrerom høyt hevet over hverdagen der nede blant leger, sykepleiere, helsearbeidere, hjelpepersonell og ikke minst pasientene.

Avslutning og oppsummering.

Dersom planene om å rive og selge vårt kjære Ullevål sykehus virkelig realiseres, vil jeg sammen med den utviklingen vi har sett siden 2001, si at Norge klart har beveget seg fra et egalitært og folkestyrt parlamentarisk demokrati, til et elite- og pengestyrt finansokrati, der avgjørelsene skjer i de lukkede rom, langt fra folkeviljen og folkets behov. Eller hva synes du? Selv håper jeg at jeg tar feil, og at det heller ikke vil dukke opp flere slike eksempler på “salg av det Norge», som vi før har vært så stolte av og glad i!

Fortstter imidlertid denne trenden, gir det jeg har skrevet om overnfor alvorlig grunn til bekymring. Hvorfor det? Jo, fordi, akkurat som Thomas Piketty (Kapitalen i det 21 århundre, 2014) )og Wilkinson & Pickett (Ulikhetens pris, 2012) beskriver i sine bøker, har denne denne typen politisk styring og demokrati økt de økonomiske forskjellene i landet betraktelig! Høyreforskyvningen i landet har også forskjøvet makten fra folket til økonomer, banksjefer og de som har råd til lobbyister, som daglig kan påvirke storting og regjering med sine penger.  

Så får vi sammen passe på at vi ikke kommer dit karikaturen under er et skremmende bilde på.