(This article is translated in English on blog)

Forskjellige former for kommunikasjon

Det finnes mange former for kommunikasjon i ulike sammenhenger. Vi kjenner alle igjen den politiske, retoriske samtalen, der partene fremhever motsetninger istedenfor likheter og svært sjelden kommer nærmere hverandre etter en diskusjon. Ordvekslingen kan nok delvis minne om en dialog, men i prinsippet handler det ikke om å forstå og anerkjenne den andre, da den andre oppfattes som en motstander som skal nedkjempes med argumenter.

Vi kjenner også igjen festtalene der kommunikasjonen stort sett er enveis, og der det ikke legges opp til noen særlig dialog mellom taler og tilhørere.

Så har vi også den ensrettede påbuds-kommunikasjonen, der læreren eller rektor formaner sine elever til å innta en bestemt type holdning og adferd på skolen, og samtidig respektere skolens gjeldende forbud, som hvis de brytes, medfører utvisning.

Nær-kommunikasjon

Denne lille artikkelen derimot handler om muntlig kommunikasjon ansikt til ansikt mellom mennesker som står hverandre nær. Det kan være ektefeller, samboere, kjærester og gode venner, der begge parter og forholdet på sikt vil tjene på en særskilt form for nær-kommunikasjon.

– Vår første erfaring med kommunikasjon,- den ikke-språklige dialogen.

Noen av dere har lest siden “Psychology” http://www.selvuniverset. com/prices/, der jeg beskriver spedbarns-forskernes oppdagelse av barnets språkløse og såkalt pre-verbale dialog med moren. Da er det også lettere å forstå at et grunnprinsipp for denne dialogen er å kommunisere en av gangen, altså etter tur. Samtidig er det viktig med pauser, der moren stopper opp mens barnet gestikulerer og babler i vei uten begreper, som et svar på morens språklige innspill. Og når barnet er ferdig og lener seg litt tilbake, at hun da svarer på barnets forsøk på kommunikasjon.

På videoopptak kan vi se hvordan noen mødre ikke gir barnet mulighet til å ta inn og svare på hennes budskap. I stedet bare durer hun i vei så barnet blir overveldet og må snu seg vekk. Vi ser heldigvis mest av gode samspill der begge to har en slags dialogpreget rytmisk dans frem og tilbake seg imellom, hvor begges kroppsspråk signaliserer glede og tilfredshet med kommunikasjonen. E. Tronick: https://www.youtube.com/watch?v=apzXGEbZht0 )

Dessverre er det andre mødre igjen som virker fjerne og ikke responderer på barnets invitasjon til dialog. Barnet lener seg frem, slår hendene sammen i et forsøk på å få oppmerksomhet, eller lager høye lyder. I noen tilfeller er dette nok til å få moren på banen igjen. I andre tilfeller hjelper det ikke. Barnet blir urolig, vrir på seg, eller faller fremover i barnestolen i håp om å bli tatt imot, eller også kaster seg bakover mens det skriker høyt og hvinende. Alt dette i et forsøk på å få kontakt og kommunikasjon, mens mamma kanskje er mest opptatt av mobilen sin.  

Alle disse samlede tidlige erfaringene danner utgangspunkt for måten vi senere kommuniserer på. De blir en slags underliggende ubevisst mal på hvordan vi oppfører oss i en dialog eller samtalesituasjon med en nærstående person. ( se også): http://www.selvuniverset.com/2016/07/25/how-do-i-become-me/

Har vi positive basiserfaringer er det lettere å klare å løse problemer gjennom samtale og forhandlinger, enn om vi har blitt overkjørt eller neglisjert i denne tidlige samtalen jeg viser til ovenfor. For å begynne å endre på dette skal vi se på fem viktige forhold i all god kommunikasjon.

1. Å lytte uten å gå i forsvar.

2. Å fange opp følelsene bak budskapet. (lese kroppsspråk og mimikk)

3. Å sette seg i den andres sted,

4. Å anerkjenne den andres rett til å oppfatte, føle, og tenke slik hun eller han gjør, når du svarer eller snakker med vedkommende.

5. Å gi rom for tenkepauser.

Er det farlig å ha problemer i et forhold?

Det finnes knapt noen relasjoner mellom mennesker der det ikke oppstår konflikter. Problemet er ikke at det oppstår problemer i et forhold, når interesser kolliderer, eller misforståelser og skuffelser skaper frustrasjon. Det er nærsagt uunngåelig! Problemet er at partene ofte ikke har tilstrekkelig kommunikasjonsverktøy til å løse flokene som oppstår. Men finnes det noen slike verktøy tilgjengelige kan en spørre seg? Mange spesialister på kommunikasjon mener nok det. Jeg er usikker på hvor effektive disse metodene er. De som er spesielt interesserte får sjekke internett for litteratur, forskning og forslag.

Men blant familie og parterapeuter som jobber direkte med familier og par over tid har erfaringene gitt grunn til optimisme. Jeg har selv jobbet mye med par og familier. I alle disse sakene er det en eller to ekstra fagpersoner tilstede i tillegg til paret og familien som føler seg fanget i et uheldig kommunikasjonsmønster. Dette ekstra tilskuddet gir tilførsel av ny energi og optimisme inn i forholdet, samt kunnskap om problemløsning som paret og familiene mangler.

Så er spørsmålet om mine lesere på Psychological Universe kan bli klokere av å følge noen enkle råd for å starte en bedre måte å samtale med andre på, uten å gå i parterapi.

Viktige forberedelser.

Ikke kast deg ut i god kommunikasjon med din kjæreste, samboer, ektefelle eller venn med engang. Fortsett en stund til som du pleier, men observer litt mer rundt hva du driver med når du snakker. Ikke minst observer hvilke reaksjoner dette skaper hos han eller henne, og hos deg når det slår tilbake på deg selv i neste vending.

• Å starte med seg selv

Lytte utover:

Denne øvelsen går ut på at du setter av fem minutter på en benk ute, eller stol inne, eller stående, eventuelt gående ute i parken eller naturen. Oppgaven din er nå bare å lytte til, helst med lukkede øyne, hva du hører rundt deg. Er det en fugl i nærheten, en hund som bjeffer, bil som tuter, trikk eller buss som farer forbi. Hører du det suser i tretoppene, eller risler i vannet fra bekken. Hører du barnet som gråter? Hva med flyet som farer høyt der oppe? Er det propell eller jetfly som durer over hodet på deg. Eller lyder fra kjøkkenet, gulvet som knirker over deg? Alt dette du registrerer skal du merke deg tydelig og nikke gjenkjennende til. Og ikke minst gratulere deg selv med at du klarte å sette av 5 minutter av din ellers så viktige tid til dette.

Lytte innover:

Så skal du sette av tre minutter i et stille rom, kanskje etter leggetid, til å lytte innover: Hører du pusten din, hjertet som slår langt der inne, en svak susing i ørene? Hva kjenner du i kroppen ellers? Er det prikking noen steder, ømt eller vondt? Kjenner du føttene dine helt der nede. Er de varme eller kalde? Sitter du godt eller ubehagelig? Hva føler du egentlig når du sitter her alene? Er du utålmodig nå, lei av å lytte og kjenne etter? Merk deg alt du føler og tenker. Og avslutt øvelsen med en klapp på skulderen; og et «bra jobba»!

Generalprøven

Første trinn: Uten å si noe til noen skal du prøve å gjøre det samme overfor et menneske som står deg nær. Det kan være barnet ditt, kjæresten, en venn eller venninne osv. Prøv å åpne deg for det hun eller han sier, lytte etter så godt du kan, uten å tenke på at du trenger å forsvare deg hvis det som sies angår deg. Prøv å se og oppleve det som sies som om det var du som følte det. Hvis det forventes at du skal svare, så får du først nikke og kanskje bare si; jeg tror jeg skjønner, eller «enig». Blir du bebreidet så bare prøv å si noe i retning av, «det der var ikke greit for deg». Eller, «det skulle jeg ikke gjort eller sagt». Blir dette for vanskelig for deg, så si bare det du pleier, og sjekk responsen.

Andre trinn: Snakk med den det gjelder om at du gjerne vil ha en samtale, der dere sitter i ro, for dere selv og snakker om viktige ting. Si, hvis det er nærmeste kjæreste eller ektefelle, at du har tenkt at det er viktig å ha kvalitetstid sammen, der dere setter av noen minutter bare for å lytte til hverandre, høre hvordan den andre har det, hva hun eller han tenker og føler. Om det er noen konflikter å sortere i, når dere ikke er midt i en heftig krangel. Da er det vanligvis umulig å klare å lytte til hverandre.

Fortell gjerne at du har lest litt om bedre kommunikasjon mellom mennesker og har lyst til å prøve om det virkelig hjelper på samtalen å følge noen enkle råd. Hvis du tror den andre er interessert i å lese dette her før dere starter konversasjonen, så bare anbefal det! Hvis ikke ta initiativ til å følge reglene selv.

Hva gjør du så?

Eksempel på dårlig kommunikasjon:

Lisa: – Marius du er altfor hard mot barna. Ser du ikke at de blir lei seg. Det ødelegger stemningen her hjemme når du kommer fra jobben og bare er sint.

Marius: Herregud, dette sier du hele tiden, men noen må påta seg ansvar og sette grenser for dem her hjemme. Du gidder aldri å ta konfrontasjonen med dem, eller håndheve regler. Du vil bare ha kosen og være den snille mammaen som lar dem få alt de vil.

Lisa: Nei nå er du urettferdig altså, fy flate så sårende. Her leser jeg lekser med dem, lager mat, vasker klærne deres når jeg kommer fra jobben. Prøver å skape et trivelig hjem. Det nevner du aldri! Bare kosen, du liksom! Vær litt mere hjemme du, så får du se alt som må gjøres.

Marius: jeg gidder ikke diskutere mer med deg, du klarer ikke å ta en eneste liten kritisk bemerkning. Jeg går og trener! Ha det! (slår igjen døra med et brak)

Eksempel på konstruktiv kommunikasjon, når Marius har lest noe av dette:

Lisa som sist: – Marius du er altfor hard mot barna. Ser du ikke at de blir lei seg. Det ødelegger stemningen her hjemme når du kommer fra jobben og bare er sint.

Marius lytter til Lisa, han prøver å kjenne på hva hun føler uten å forsvare seg. Han stopper opp og trekker pusten for å roe seg ned. Han setter seg på en kjøkkenstol og sier: «Uffa meg, føler du at jeg er for streng og sint når jeg kommer hjem?»

Lisa ( litt forbauset): -Ja egentlig. Noen ganger gruer de seg til du kommer?

Marius rister betenkt på hodet og biter seg tankefullt i underleppen. -Det er ikke bra, altså. At jeg har den virkningen. Han spør Lisa. – Gruer du deg også:      

Lisa: – Ikke alltid altså, sier hun litt mildere i stemmen.

– Jeg er lei for at det er blitt sånn, sier Marius. – Vi må finne en måte å løse opp i dette. Kan vi ta en skikkelig prat sammen i kveld eller i morgen kveld, når barna har lagt seg?

Lisa lyser opp: Ja, kjære deg, det er ikke noe mere jeg vil. Det er så lenge siden sist vi tok tid til å sette oss ned. Og, jeg vet at jeg ikke er perfekt jeg heller, det vil jeg du skal vite. Men jeg ønsker at barna skal glede seg til du kommer hjem om kvelden. De vet du har lang reisevei og jeg har sagt at pappa er sliten etter en lang dag. Så det er ikke det at jeg ikke har tatt deg i forsvar altså, men….

Marius nikker og smiler forsiktig før han svarer: – Det er godt å vite, jeg setter pris på det, og jeg skal prøve å skjerpe meg så det ikke ødelegger den gode atmosfæren jeg skjønner at du prøver å skape her hjemme.

Lisa smiler også mot Marius. – Kom så spiser vi, takk for at du skjønte hva jeg mente!  

Her ser vi at Marius er heldig med måten han svarer Lisa på denne gangen. ‘

1. Han klarer å lytte uten å gå i forsvar.

2. Han tar tak i følelsene Lisa bærer på i situasjonen.

3. Dette gjør han ved å sette seg i hennes sted.

4. Han anerkjenner det hun sier, ved å svare at han skjønner at det må være ugreit for Lisa og barna at han reagerer med surhet og sinne når han kommer hjem.

5. Han starter samtalen ved å ta seg en liten pause mens han tar inn det Lisa sier. Til sammen demper dette konfliktnivået ganske raskt, og de to får til en god samtale.

Oppfølgingssamtalen.

Kvelden etter klarer de sammen å organisere arbeidet hjemme såpass effektivt at når barna har lagt seg, får de satt seg ned og tatt neste skritt i dialogen dem imellom.  La oss tenke oss at de blir enige om å legge vekk mobiltelefonene sine i tre kvarter, og at samtalen foregår slik:

Lisa: Jeg har tenkt på det vi snakket om i går. (rolig, uten anklagelse i stemmen). Selv om du skjønte hva jeg mente med det jeg sa, er jeg fortsatt redd vi havner i samme grøfta igjen når det gjelder kjeftingen din på barna.

Marius lytter med et åpent sinn) Han sier: Fortsett Lisa!

Lisa: Hvordan skal vi løse dette fremover, Marius?  (Marius tenker lenge og Lisa lener seg tilbake med korslagte armer.)

Marius: Jeg tror at hvis du blir bare litt strengere, sånn som i kveld, da slipper jeg å være dobbelt streng. For du sa til barna: «I seng med dere, jeg mener det!»  De gadd ikke engang å reise seg fra sofaen med Ipadene sine da du hadde sagt det, men bare fortsatte. Da sa du: «Kom igjen, ikke noe tull mer», med streng stemme. De bare glante på deg som en fremmed, og så opp på meg. Jeg bare smilte og nikket. Du måtte tilslutt dra dem opp fra sofaen, ta fra dem Ipadene og dytte dem inn på badet. Jeg trodde ikke mine egne øyne. Etterpå fulgte jeg dem opp på rommet deres og leste et eventyr for dem. Julius ga meg en klem, og Sara tok hånden min og strøk den mot kinnet hennes.

Lisa: Er det virkelig sant? Det var godt å høre! Jeg vet jo at de har veldig respekt for deg og ser opp til deg, men i kveld viste de jo også kjærlighet for deg. (Marius nikker tilfreds og tilkjennegir at han har oppdaget en ny side ved seg).

Marius: Jeg har fått låne en gammel bok av Line på jobben. Line som er vår kommunikasjonsdirektør, er utdannet psykolog og foreslo en gammel pensumbok som het: «Familien;- tvang og mulighet.» (L.Schibbye. 1988 og boken “Relasjoner” av samme forfatter) Da hun hørte at jeg slet litt med barneoppdragelsen hjemme, innrømte hun at hun også har slitt litt med forholdet til John. Så børstet hun støv av denne boka og den andre, brukte noen kapitler der som en slags veileder i nær-kommunikasjon.

Marius fortsetter: Noe av det viktigste jeg har fått med meg der er at vi begge skaper forutsetninger for hvordan den andre reagerer, og dette igjen skaper forutsetninger for neste runde i dialogen. Hvis ingen åpner opp og lytter, og anerkjenner den andre, så vil dialogen stoppe opp i to motpoler, sånn som disse to her. (se bildet under)

Marius: Dermed vil ikke samtalen bevege seg mot noen løsning. (Lisa konsentrerer seg og lytter interessert) Marius fortsetter: Så tenker jeg at jeg kanskje har vært streng for to, overfor barna,  både for deg og meg, liksom. med andre ord, altfor streng, som du har sagt.           

Lisa tenker grundig om: «Og jeg har kanskje vært ettergivende og mild for to.» Er det kanskje nettopp noe av det som har skjedd i forholdet til barna? ( Lisa stusser, og vet ikke helt om hun kan tro på denne erkjennelsen.)

Oppsummering.

Vi forlater Lisa og Marius her i håp om at de har skjønt noe grunnleggende når det gjelder nær-kommunikasjon. Det er slett ikke så lett å beholde fatningen og fortsette den gode dialogen, selv om det ser ut til at de fikk det til denne gangen.

I noen tilfeller med par, har frustrasjonen hopet seg sånn opp over tid at det ligger mye sinne og skuffelse hos hver av partene. Da kan det hende det er helt nødvendig med en parterapeut i midten som kan styre kommunikasjonen i riktig retning og romme denne frustrasjonen sammen med dem.

I noen få tilfeller har forholdet dessverre dødd på rot, som det heter og gnisten mellom de to er blitt helt borte. Da er oppgaven for terapeuten å få dem til å skille lag på best mulig måte, ved at de skjønner hvordan det sporet av og hvorfor forholdet sprakk. Dette er viktig, så de kan samarbeide godt om barna, og slik at de ikke gjentar samme dysfunksjonelle kommunikasjonsmønster med neste partner de møter.

NB! (Lytt til danske ” Buran G’s” fantastisk triste, vakre og populære sang om et forhold der hun ikke ville mer, og slo opp, mens hans ønsker var fortsatt å bli i forholdet, fordi han elsket henne så høyt og i senere forhold alltid lengtet tilbake til henne. Her i duett med Medina. Tittelen på låta er “Mest Ondt” .’shttps://www.youtube.com/watch?v=Unuc_uMZXu4

Nær-kommunikasjonens ABC, – noen huskeregler

A. Vær åpen og lyttende.

B. Aksepter og anerkjenn den andres følelser og tanker. Ingen følelser er feil, de er alltid subjektivt sanne i en intersubjektiv relasjon.

C. Vær tydelig, men prøv å ikke vær så sint når du snakker.

D. Vær spesifikk og konkret, dvs. vis til hendelser ved klare eksempler på hva som har gjort deg opprørt eller skuffet.

E. Når dere har snakket om fortidige hendelser og på sett og vist løst opp i dem, så legge dette bak dere! Ikke ripp opp i det gang på gang når dere er uenige.

F. Ta deretter utgangspunkt i det som skjer nå for tiden.

G. Ta god tid så den andre får sagt det som ligger vedkommende på hjertet. Og ta små pauser så du får tatt imot budskapet og tenkt deg om før du svarer.

H. Sist men ikke minst, så tenk at det er noe i hver og en av dere som har brakt dere sammen og dypest sett ønsker å overskride hverandre i et større vi!                       

Inspirasjonskilder: C. Rogers, M. Bowen, S. Minuchin, L. Wynne, V. Satir, D. Stern. J. Benjamin, og først og fremst min lærer, A.-L. Schibbye, samt egne erfaringer med studenter, par og familier.

NB! Dette omfattende temaet som vi her bare har berørt så vidt, vil bli fulgt opp i senere artikler.

If you don’t own a robot,- with today’s smartphones you have at least the world in your hands.

Well,then you probably don’t have any robots around you yet – at least none of them with awareness. But if you own a Smartphone, Iphone or tablet,you really have an advanced computer and virtually the whole world between your hands.

With one of these machines you can photograph, send messages and photos to people all over the world. And read email. Watch movies, make videos. You can continuously follow the big and small world news, pay bills, airline tickets, record a video of a lion on the run, send it to ABC news, CBS, BBC or NRK. And you can date an exciting lady or man at a social gathering place for singles looking for a partner. “You can even call mom or dad, a friend or your sister!”(laugh)

The birth and quantum leap of the digital revolution.

The development of all this has taken a long time, so we have to make some jumps. But without the Indo-Arabic numeral system developed between the first and fourth centuries by Indian mathematicians, and adopted by the Arabs approximately at year 900, the world would look different today. And without the bullet frame a few hundred years later, the digital revolution would hardly have taken place.

From the bullet frame to the calculator

In 1642, the French philosopher Blaise Pascal invented a mechanical device that could be used for mathematical calculations. Pascal’s machines are today considered the earliest precursors of the computer. They were called Pascalinians and worked primarily as calculators. They were also further developed by other inventors in both the 17th and 19th centuries.

Binary coding: 010001111100100 0000 001 1 0

The development of a computer language based on all variants of 0-1 combinations, called binary coding, is the basic principle of the functions of all advanced computers and so-called artificial intelligence today. Binary coding was also invented by an ancient philosopher, the German and french writing , Gottfried Wilhelm Leibniz. His principles for “on and off”, 0-1, were published in 1703. “Explication de l’Arithmétique Binaire”.

Artificial intelligence. AI

Many people considered the calculators that came in the 1960s and 1970s to be quite intelligent, that is, if these calculating operations were performed by a human, this person would be perceived as relatively intelligent.

However, the big breakthrough in artificial intelligence came in 1997, when IBM computer “Deep Blue” beat Garri Kasparov in a chess tournament in New York.

What is AI, – artificial intelligence?

Professor Einar Duengen Bøhn, from the Center for Artificial Intelligence Research, at the University of Agder, is careful to define what artificial intelligence is. But he thinks we can generally say that; “Artificial intelligence is intelligent behavior in an artificial material”. (ie machine, computer, etc.,- my addition.)

He also is careful to distinguish between artificial intelligence, artificial consciousness, and artificial morality. A person may well be very intelligent and at the same time evil. At the same time, but not necessarily, a moral person can be very intelligent. There is also no automatic connection between consciousness and intelligence, he claims. Artificial intelligence has its strength in the ability to categorize patterns, and from data make complex problem solving that we think is intelligent. Here, hardware with image recognition patterns for various pathological conditions, has had a major impact on diagnostics in the health care system.

The famous Berkeley philosopher John Searle, who specializes in the field of AI, Artificial Intelligence, is skeptical of the whole idea of ​​intelligent computers: “What I can say is that my present computer is faster than my earlie. If you and I understand English, when we ask and answer these questions (about AI), my computer answers nothing! Their level of intelligence is absolutely zero! “

AI and self-awareness.

Professor Bøhn believes that even the most advanced computer today cannot experience itself from the inside. Such an experience is about a sense of what it is like to be me. He thinks intelligence is about behavior, ie whether you can solve a problem or not.

Consciousness is something completely different for which it is not possible to create an algorithm. Artificial intelligence, as he points out, works like this: If this – then this! That’s why we can’t, at least not yet, train machines to be so smart that they become conscious.

This also applies to moral issues. He therefore believes that we cannot train a system to become moral. Artificial intelligence, no matter how sophisticated machines we make, is and will be amoral. (Retrieved from an interview in NRK’s ​​”Value Exchange””Verdibørsen”, on artificial intelligence and awareness) https://radio.nrk.no/podkast/verdiboersen/nrkno-poddkast-69-153289-11052019060000)

The “Turing test” and “The Chinese room”.

In the NRK program I refer to, the “Turing test” by Alan Turing, (the scientist with “The imitation game”), was discussed. In the “Turing test”, there are two booths with their separate curtains, so you can’t tell if there is a human in the booth or a computer. The one standing outside asks different questions that both booths should answer. The idea behind the Turing test is that if the person asking the questions and receiving the answers believes that there is a human being inside the booth, then it is a human being.

“The Chinese Room”

Although no machine has so far passed the “Turing test” with legal means, Professor Searle believes it has limited value. Instead, he suggests the idea of ​​”The Chinese room”. It is a closed room with two small openings on each side. Inside is a person who does not know Chinese at all, but who has all the world’s instruction books in Chinese, of the type; if you get this on a note written in chinese, then you answer this. Thus, through one of the hatches, the questions come in a language the person inside the closed room has no knowledge about. But they have thousands of Chinese reference books, and will then send their correct answer in Chinese through the second hatch.

Searle says that on the outside, the person inside seems to know Chinese, but he has no clue. Because on the inside, nothing happens! AI systems cannot think like humans. «You can stimulate a computer so it can simulate playing chess, or answering questions. But there is no psychological reality, because it exists only in an electrical circuit. There is a syntax but no semantics. Translated; there is knowledge of how words are put together into whole sentences, but no knowledge of meaning. “The amount of understanding is absolutely zero,” Searle says.

Buenger Bøhn adds that AI is very context dependent, or context rigid. Therefore, AI cannot transfer knowledge from one context to another, as we humans can, that are context flexible. He does not rule out that new techniques can create artificial awareness, but then they cannot rely on today’s principles for building problem-solving strategies.

What is missing in AI technology today?

I would like to start with two key phrases from both of the above-mentioned professionals, who on each side specialize in understanding what artificial intelligence means and what limitations it has.

John Searle: “You can train a computer to give it the impression that it can play chess, or answer questions. But it has no psychological reality, because it exists only in an electronic circuit »

Einar Duengen Bøhn: “Even the most advanced computer today cannot experience itself from the inside. Such an experience is about a sense of what it is like to be me. // ..Consciousness is something completely different for which it is not possible to create an algorithm.“

The basic principles of the human brain for developing conscious awareness.

Those who have read my two popularized articles on the brain and consciousness; “Consciousness and the Brain” part one and two, may perhaps nod recognizable to Searles and Bøhn’s thoughts on the limitations of today’s artificial intelligence.

In these two articles I explain the basic principles of the human brain for developing consciousness, meaning awareness of itself. Not just being awake as opposed to coma. The big difference is being able to be conscious of one’s own existence and the experience of one’s own “I” or self among other “Is” or selves in the world.

The anchoring of the senses in the multidimensional reality.

In order to develop consciousness/self-awareness, I pointed in particular to our seven main senses:

Sight.

Smell.

Taste.

Hearing.

Touch.

Balance (sense of equilibrium)

Position. (The sense that tells us about the hands, fingers, legs – yes, body positions and movement.)

Where are the computer’s sensory system and emotions?

Where are the experiences of the wind blowing through your hair? Dad who kisses you on the cheek and lifts you up in his arms, the rain dripping on your nose, the scrubs on your knees as you stumble on the slopes. The crying that stopped when Mom comforted you. Where’s the horror when my mom was gone, and the joy when she showed up again?

The experience of the struggle to be accepted in kindergarten, the feeling of exclusion in the schoolyard. The joy and happiness when you made your first friend. The feeling of mastery as you learned to read. The envy you felt when your brother got more Christmas presents than you. The bad conscience when you punched him in the cheek so he started screaming.?

The music that flowed through your ears, the delight of your eyes as you watched the beach behind the pine trees and the sparkling sea just waiting for you. Where is the sleep with all the dreams, crushes, jealousy, and dizziness as you end up in the newest mountain and coaster in the amusement park?

In this way, we could go on to describe one sensory experience after another, and all the emotions that go through us from infancy. Emotions that take further momentum in childhood, and not least in our teens. Emotions that only continue as we grow into adults, where all these life experiences are woven together into a multidimensional pattern that constitutes our own personal history , surrounded by family history, country history, – parts of world history.

But first and foremost, it is about our perceived history of ourselves and all our relationships in the encounter with the world. The question then is how do we get a machine to experience, review and remember all this inside its software? What about the unconscious and subconscious psychological levels of our conscious mind?

In “Consciousness and the brain” part 2, I distinguish between three functional systems in the brain by, among other things, referring to neuropsychologist Luria’s research. 1. The first system controls sleep, degree of wakefulness, and the body’s energy supply and metabolism etc. This system has a deep center in the brain, in what we call the brain stem, and spread it signals like a network upwards in complex patterns. This system is something we share with most animal species.

The second system receives, records and assembles all of our different sensory experiences from the above 7 senses. Nor is this system very different from what many other animal species have.

Our third brain system collects all the sensory data to get an overview of the situation and our surroundings, and can plan and program the brain to perform actions,. This third brain system seems much more advanced than what the primates have. Especially because our sensory experiences, which are modal, ie specific to each of the senses, are made amodal ie non-specific in the neocortex, – our frontal lobes. In other words, this third system transforms the sum of our specific sensory experiences into an abstraction of the reality around us.

“The third system is completely dependent on information from the other two systems to function properly. That is, it bases its planning and executive activities and quality checking, upon the experiences of the senses”. (janeriwaa 2019,”Consciusness and the Brain”)

This is because up here on this information-gathering platform, everything the individual has experienced is integrated. Here, the results of all trial and error, – all successes and defeats are memorized. With the help of our language, images, melodies, motor skills, as well as good and painful experiences, and socially learned norms, these data are combined into a complex whole. ”(Janeriwaa 2019, Consciousness and the Brain part two) http: //www.selvuniverset.com/2019/06/08/consciousness-and-the-brain-part-2-2/

The ability of symbol formation, through the language center of the brain, is precisely what allows us, in what I will call the foremost part of the brain, to think about reality and the people around us, without having to see the things or conditions the symbols refer to. The same goes for our numerical ability and mathematics, which is a further abstraction of the linguistic representation of reality. And this abstraction ability is again why Pascal and Leibniz, as well as highly innovative modern IT technologists, have been able to build and develop today’s computers with so-called artificial intelligence.

Can’t we make this conscious and fully aware human robot soon?

Can’t we just start, as the researchers in the Speilberg movie “AI” did when they made robots that looked like real children from the outside. The robot kids had software that gave them awareness and could not just trigger attachment, affection, sensitivity, grief and despair in themselves, but also within the adoptive parents.

As a psychologist and father, I still wonder if we rather should use our limited resources and advanced brains for other and more important things. For example,in “reprogramming” our own environmentally destructive and partially devestating survival strategies. Getting our brains to prioritize living life instead of robots, nature over accumulated capital, mutual negotiation over war power, reconciliation over hate, and care over indifference. Naive? – Yes, absolutely! True? – yes, by far, unfortunately!

Self-awareness is a relational phenomenon.

Self-awareness, as an awareness of one’s own consciousness and being in the world, is fundamentally a relational phenomenon. Our brain must relate to another brain, or more, that in turn relates to our own brain, preferably with deep respect, and this other brain must itself have awareness of itself and others. (se: Robots that gain consciousness and become like humans.)

If you believe that the way to achieve these goals must go through the continuous training of computers with advanced artificial intelligence and approximate awareness, I agree. As long as those who know this field better than me, can provide substantial arguments for it. Because in this field there are many possibilities, and as a human being I am fascinated by the developments in the AI ​​research and technology.

As a psychologist with an interest in neuropsychology and with daily contact with wonderful, vibrant, but also very suffering people, I doubt that we will be able to create genuinely reflective, self-aware, nervous and vulnerable computers that increase their humanity and empathy every time they are met with love, and increase in wisdom and humility every time they stumble, or fall on the ground or floor ………….