” A moment felt as Eternity”(Forside maleri av Anna Maria Papadimitriou, foto Saatchy Art)

Bølgen som bryter mot stranden så havvannet spruter, kan minne om øyeblikket og evigheten. Mister vi kontakten med øyeblikket forsvinner det varige, og uten kontakt med det varige, underkaster vi oss øyeblikkets tyranni!

Livets uendelige korthet, – og lengde.

I et universelt perspektiv varer ditt og mitt liv bare brøkdelen av et millisekund. Likevel kan vi som unge føle at dette livsøyeblikket vårt nærmest er uendelig, med en lang rekke dager, måneder og år til disposisjon. Mellom disse to tidsperspektivenes ytterpunkter, føler nok likevel de fleste av oss, hvis vi ikke er alvorlig syke, handikappede, krigsrammet eller offer for dyp fattigdom, at livet er relativt langt. Noen svært gamle mennesker kan til og med føle seg såkalt “mette av dage”, og dermed lettere akseptere slutten.

– Hva bruker vi egentlig livet til?

Spørsmålet mitt her er hva vi bruker disse tilmålte dagene i livet vårt til? Det tas for gitt at vi skal overleve, lære kulturen vi vokser opp i å kjenne, gå på skole der det er mulighet for det, få venner, kjærester, og mest sannsynlig formere oss. I hverfall må de fleste av oss jobbe for å skaffe mat, husly og trygghet for våre nærmeste.

Utover den gitte rammen av forutsetninger og forventninger som familien og kulturen byr oss, har vi noen mulighet til å bidra med noe som ikke bare reproduserer oss fra den ene dagen til den neste, inntil døden stopper kopieringen?

Finnes det noen mulighet for oss til å reflektere fritt over tingenes tilstand, og etterhvert klare å bryte uheldige vanemønstre? Foreta en overskridelse av det som i dagens virkelighet er blitt et Vestens og deler av Asias “vanemonster”, som bringer oss som art, stadig nærmere stupet.

– Den mest intelligente, men også stupide arten i dyreriket.

Livet på jorda er truet. Planeten som ga liv til urmoderen vår i en dal mellom dagens Kenya og Etiopia, for rundt 3.2 millioner år siden, lider tungt under det moderne menneskets livsstil og væremåte. Vi er den første art på jorda som truer artsmangfoldet som det har tatt universet 13.8 milliarder år å utvikle. Vi er den eneste arten nå, som kan redde kloden ved å endre oss selv. For hver av oss har rundt 85 milliarder hjerneceller vi kan føle, tenke og handle med.

Psykologiske refleksjoner rundt selvet i tiden.

Psychological Universe med sine “Psykologiske refleksjoner rundt selvet i tiden”, reiser altså det helt grunnleggende spørsmålet om det er mulig å få til en ny start i livet! En kursendring for selvet, som utgjør en forskjell for flere enn oss selv, selv om den helt store krisen og katastrofen ennå ikke har rammet oss. Spørsmålet reises om en slik ny start lar seg realisere gjennom bare det å stoppe opp midt i alle disse løpende aktivitetene våre, og i mylderet av informasjon og tilbud.

“For en lykke for regjeringer, at folket ikke tenker.” – Adolf Hitler

Rett og slett bare stoppe opp og begynne å undre seg, kanskje til og med re-tenke endel oppleste sannheter! Begynne å reflektere over alt dette, og ikke minst hvor vi selv egentlig befinner oss. Særlig bør vi spørre oss selv hvilke konsekvenser det vi driver med har for andre og livet på jorden.

“B O R I N G” vil nok mange yngre voksne si på “nytt norsk”, om et slikt prosjekt . For de har mer enn nok med å klare opptakskravet, få god eksamen, holde på kjæresten, hygge seg med kompiser, få seg en bra nok jobb, trimme sixpacken, skaffe et sted å bo, stelle små barn, kombinere jobb og familie, holde seg oppdatert på Insta, Facebook, twitter, og Youtube, osv osv..

Strukturelle rammer som fanger oss, men som kalles friheter.

Som samfunn har vi bygget strukturer, i form av byer, lover, regler, økonomiske systemer og militære forsvarsmekanismer. Som mennesker må vi underkaste oss mye av dette for å få tilhørighet i samfunnet.

Lovene og ordningene både beskytter og begrenser våre utfoldelsesmuligheter. De siste tretti årene har imidlertid en ny type organisering av vårt verdensomspennende økonomiske system, den ny-liberale og globale penge politikken kommet i veien for et reelt folkestyre. Vi er på vei fra demokrati til finansokrati , der den økonomiske eliten, med sin pengemakt kan kjøpe seg innflytelse på politikken over hele kloden.

Dessverre er den psykologiske effekten av dette i befolkningen både makteløshet, avmakt og tildels forakt for politikk, og mistro til at ens stemme vil kunne bety noe ved valg. Se: (Do you have any influence on your life?)

Underholdningsbransjen med digitale medier og tidsstjelende programkonsepter gir oss fluktmuligheter fra denne oppgittheten. Men dette er også hensikten til pengemaktens fyrster. Fyller de folket med substitutter for allment samfunnsengasjement, så gir det dem fritt spillerom til sitt prosjekt: Å samle verdiskapningens resultater på få hender, mens det samtidig drypper litt på middelklassen.

Uansett, stem ved valg og organiser deg, dersom det er mulig.

Av grunnene nevnt ovenfor, er mulighetene mindre for deg og meg til alene å gjøre store forandringer som betyr noe på lang sikt. Men vi mennesker er som nevnt ustyrt med en hjernekapasitet uten sidestykke i universet, såvidt vi foreløpig vet.

Vi er også utsyrt med evnen til empati, hvis den møtes med empati og medfølelse fra vi er små. Gjør vi feil og bommerter bør de ikke slås ned på , men forstås i sin sammenheng, og justeres på en tydelig men vennlig måte! Det vi klarer bra bør fremheves mer enn det vi ikke får til! Uansett må kjærligheten og omsorgen være ubetinget. ( Dr. i klinisk psykologi Mary Trumps bok om sin fars og onkel Donalds forferdelige oppvekst med en kjærlighetsløs og dysfunksjonell ærgjerrig far, er et skrekkeksempel på feilslått oppdragelse. M. Trump 2020) Sjekk hvordan fedre bør opptre overfor sine sønner for å gi dem trygghet, medfølelse og sosial kompetanse( “Som faderen så sønnen.” om farens rolle i sønnens liv.»)

Så for å utgjøre en forskjell må vi kanskje satse lokalt i første rekke. Stoppe opp, og tenke over hva som mangler rundt oss, og hva akkurat du og jeg kan stille opp med lokalt.

Å bety noe for flere enn oss selv, gir livet mening.

«De føder oss sittende overskrevs på en grav, det lyser opp et øyeblikk, så er det igjen natt!» skrev Samuel Beckett i “Mens vi venter på Godot“

Dette Samuel Becketts perpektiv på livet er krasst. Likevel kan vi si at tiden mens vi faller gjennom luften og ned i graven, både kan fortone seg som et øyeblikk, og som en varig seigpining, og heldigvis noe midt imellom! Fysikkens tidsberegninger og vår opplevelse av tiden, såkalt antropologisk tid er svært forskjellig. Det vi imidlertid vet er at kvaliteten på tiden vi lever er viktigere en kvantiteten.

En god form for meningsskaping er å gjøre noe som endrer livene våre til det bedre. Den beste formen for meningsskaping er å gjøre noe som bedrer livet for andre. Og ikke nødvendigvis bare materielt og økonomisk!

Dikteren Arnulf Øverland sa det slik: “EN HUSTAVLE” (1929)

Det er en lykke i livet som ikke vendes til lede: Det at du gleder en annen, det er den eneste glede.

Det er en sorg i verden, som ingen tårer kan lette: Den at det var forsent da du skjønte dette.

Ingen kan resten av tiden stå ved en grav og klage. Døgnet har mange timer året har mange dage.

*

Når går det opp for oss, – når?

I et annet klima:

Forestill deg at du bodde i et meget natur-rikt, varmt og tropisk USA. Et kontinent med så stort naturmangfold at man kunne så og høste to tre ganger i året. Jakte kunne du på kjøttrike dyrearter bare med en enkel pil og bue, Fisk var det nok av i vannene og i havet. Det var ikke nødvendig å hamstre, eller skaffe seg mat eller naturrikdommer andre steder. Du hadde alt på et kontinent.

I dette tankeeksperimentet kan du forestille deg at det var slik også i England, Frankrike, Belgia, Spania og Portugal. Men ikke i Afrika! Her var det kjøligere, nærmest nordeuropeisk temperatur, ganske harde vintre, og du måtte hamstre, eller finne opp måter å overleve på som krevde mer spesialisering, ikke minst når det gjaldt produksjon av klær og materialer til isolering av boliger.

Å innrette seg etter klima, naturmangfold og temperatur:

Mennesket er utstyrt slik, uansett farge og rase, at det med sin hjernekapasitet, sitt håndlag  og fingerferdigheter, utvikler den beste og mest effektive måten å overleve på utfra de forholdene naturen rundt dem byr på.

Så i Afrika utviklet de båter og skipsfart, de utviklet spinnemaskiner og andre oppfinnelser som gjorde hverdagen og særlig vinteren mer bekvem. Et enkelt men likevel meget effektivt pengesystem fant de også frem til, istedenfor bare å bytte vare mot annen vare. Det oppfant også geværet slik at jakten ble enda mer effektiv. Med våpen kunne de afrikanske bøndene også tilegne seg nytt land, og beskytte eiendommen med ammunisjon. Noen oppdaget at det å ha nok våpen ga dem et maktovertak overfor andre bønder, og det utviklet seg et klassesystem, der storbøndene kunne herse med de små, og tilrane seg mer og mer land til å dyrke bomull, frukt, kaffe, appelsiner osv, som de trengte selv og til eksport.

“Hjelp, de er helt hvite i huden, de stakkars bleikingene!”

Men så hadde de største afrikanske jordeierne også behov for en stor arbeidsstokk. Siden de fleste afrikanske menn var selveiende bønder som hadde nok med sitt, måtte de store afrikanske jordeierne se etter andre måter å skaffe seg arbeidsfolk på. På flere av afrikanernes reiser rundt om i verden, kom de til land hvor folk så livredde og bleke ut. Det var et skremmende syn, og disse blekingene virket helt naive og dumme. Nesten barnslige i sin godtroenhet. Ikke trodde de på noen kristen Gud heller. Så hvorfor ikke ta disse mumlende, kvakkende idiotene av noen mennesker med seg over til Afrika og bruke dem som gratis arbeidskraft på de store og mellomstore plantasjene.

Å bare forsyne seg av andre lands mennesker til eget bruk.

Som tenkt så gjort. Her fikk de med seg brasilianere og sør-amerikanere til å kidnappe nord-amerikanerne fra deres eget hjemland. Mange av de ville amerikanere motsatte seg å bli fanget, men med våpen i hånd og bestikkelser av noen av høvdingene deres, gikk det forholdsvis greit, bortsett fra at mange amerikanere ikke tålte sjøreisen over havet til Afrika og døde på veien. Men det var så mange av dem og nesten umulig å se forskjell på disse hvite, hva spilte vel 100 eller 500 døde av dem, fra eller til.  

Endelig ankommet Afrika ble amerikanerne solgt av slavehandlerne til høystbydende afrikanske jordeiere. De bleke men kraftige muskuløse unge mennene gikk til høyest pris, de lave og litt krokryggede, og slitne etter sjøreisen gikk på billigsalg. Fra brygga i de største afrikanske byene gikk turen til plantasjene, der de amerikanske hvite slavene ble satt i arbeid umiddelbart. Noen fikk også lenker rundt foten så de ikke skulle rømme. De amerikanske damene og fine fruene ble satt til å jobbe inne på gårdene, godsene og herregårdene!

Arbeidsdagen kunne vare opptil 14 timer i døgnet, og gjorde ikke de hvite det som ble forventet av dem, ble de pisket og slått. I flere hundre år hadde amerikanerne det slik i Afrika, mens jordeierne, plantasjeeierne ble rikere og rikere. Imellomtiden fikk disse eiendomsbesitterne pga. sine midler og sin maktposisjon, lederstillinger i afrikansk politikk. Fra disse posisjonene i senatet og representantenes hus kunne de lage lover som både legitimerte slavehandelen deres og den brutale utnyttelsen og avstraffelsen av de hvite, med loven i hånd.

De svarte mente de var overlegne de hvite, fordi de hadde skapt en sivilisasjon av byer, industri, avansert teknologi, mens de hvite i Amerika, England, Frankrike, Belgia, Spania, og Portugal fortsatt stort sett levde primitivt av naturen.

Dessuten fløy mange hvite rundt i bushen helt eller halvnakne. De hadde tydelig nok kraft i bein og armer, men ikke i hjernen. Dette gjorde at de svarte afrikanerne så seg berettiget til å herske over dem!

Det fantes dem som syntes litt synd på de hvite:

Ikke før N’Gadana Mbeki opphevet slaveriet i 1865, kunne slavene få sin frihet. Men frihet er et for sterkt ord. De hadde verken gods eller gull, jord eller penger. Skjebnen til disse stakkars amerikanerne var å fortsette et slags slaveri for å tjene til livets opphold som annenrangs borgere, som ingen av de svarte ville anerkjenne som gode afrikanere. Slik ble Afrika delt mellom den rike svarte befolkningen med skikkelige borgerrettighete, og en hvit underklasse kalt «bleikinger» som bare hadde adgang til noen få offentlige steder, skoler og universiteter med svært lav status.

Da bilene kom måtte de kjøre rundt i egne busser, nesten som fanger. Så ble det opptøyer, en organisasjon erkekonservative afrikanere Keenia-Crux-Plan begynte å drepe de hvite amerikanere. Dette skapte en opprørstemning med bilbranner, gatekamper og massearrestasjoner i Mombasa og Nairobi, samt  fire andre store byer på kontinentet. 

President Johnson McKele fikk endelig roet gemyttene med sin Civil Right Act, der det ble forbudt å diskriminere de hvite. Men helt frem til i dag blir de hvite hatet, sett ned på og lider økonomisk under fattigdomsgrensen i Afrika. De utgjør flesteparten av fengslede i Afrika, og har ikke råd til gode advokater. De hvite kan arresteres uten noen grunn, de stoppes 4 ganger så ofte av politiet som de svarte. De skytes, kveles og lemlestes av politiet i de fleste statene i Afrika.

De hvites indignerte rop om at verden må våkne:

«Vi har aldri bedt om å bli kidnappet fra USA, vårt hjemland, av dere afrikanere, sier de hvite aktivistene. Vi hvite amerikanere har aldri bedt om å bli solgt som husdyr, satt til slavearbeid for å gjøre dere afrikanere rike. Og nå ser dere ned på oss, hater oss mange av dere, frykter oss, betrakter oss som kriminelle, enda de fleste av oss ikke har gjort noe galt i det hele tatt!

“Dere svarte rike går for det meste fri for alt dere gjør mot afrikansk lov! Enda det er dere som er de kriminelle, som fanget våre hvite amerikanske forfedre, og tvang dem til både å bo og slave for dere i et helt fremmed land, uten rettigheter. Og når så de kidnappede hvite slavene får barn og barnebarn igjen, så betraktes vi etterkommerne som et problem, som verdiløse, late, og giddalause «bleikinge afrikanere» som dere kan trampe på når det passer. Mange av dere kjenner ikke historien. Dere ser bare den hvite hudfargen og tenker, – det er den som er problemet.“

“De hvites problem, skyldes liksom all elendigheten som følger med den hvite rasen. Men vi sier. Enten har dere så dårlig samvittighet eller så dårlig selvfølelse at dere trenger noen å skyve skylden over på, eller så må dere ha noen å se ned på, som dere synes er enda mindre verdt enn dere selv føler dere som. Denne holdningen finnes til og med blant de rike og rene, svarte afrikanerne som både våre forfedre og vi etterkommerne, har gitt våre liv for å berike, ja gjøre enormt rike og mektige. Så rike at mange av dere styrer eller påvirker styret av Afrika nå, med sine enorme pengegaver. Deres dypere dårlige samvittighet virker nesten som når den innerst inne skamfulle MeToo anklagede sjefen bebreider sin voldtatte sekretær, for å være en hore, som forførte ham og ikke omvendt! Fy for skam! Det er sånn vi føler denne urettferdigheten når dere nå sist i Nairobi, stopper den hvite 45 åringen William Britton, bare for en bagatell av en mistanke, legger ham i bakken, og setter kneet på halspulsåren hans i åtte minutter og 46 sekunder, så han dør av kvelning og hjertestans. Bare fordi han ikke har mørkt fargestoff i huden! Fy faen så historie og kunnskapsløse dere er!”

Hilsen en av lederne for WLM.

PS. Som alle vet: Afrikanerne gjorde aldri alt dette! De kidnappet ikke sine hvite søstre og brødre i Amerika for å gjøre dem til slaver for sin egen vinnings skyld! De banket ikke etterkommerne sine opp, slo dem til blods, lot politiet fengsle, skyte eller kvele dem uten lov og dom. De så heller ikke ned på dem, dumpet sin egen frustrasjon på dem, eller tenkte de var primitive og dumme, eller farlige og måtte holdes nede!

Amerikas Forente stater: Takk afro-amerikanerne for sin vanvittige innsats over flere hundre år, og be om undskyldning for alle overgrepene som ble begått mot dem!

Ja, Amerikas USA, burde takke sine afro-amerikanske medmennesker for ved sitt slaveri å ha bidratt gratis til å gjøre landet til verdens mektigste stat. En stat som med de riktige lederne og med en utjevningspolitikk kunne vært et demokratisk foregangsland i verden!