When the children’s biggest protector, mistreat her own child at home.

Few psychologists have meant more to public education about destructive child rearing than Alice Miller. Miller was an internationally renowned Swiss psychoanalyst. Already from her first two books “The drama of the gifted Child” (1979) and “For your own good!” (1980) to “The Body never Lies”(2004), she pointed out the connection between mental and physical disorders in adulthood, and humiliation in childhood. As Alice Miller is mentioned in Wikipedia: “She describes how adults cover their own needs by tormenting and teasing children, be it through physical punishment, sexual abuse, circumcision.”

Huge influence on lay people and professionals.

For her contributions, Alice Miller has received a host of readers and admirers worldwide. Nor is there any doubt that her theories of the origins of mental disorders extend psychoanalytic understanding of the meaning of trauma, and the result of their denial into adulthood.

Her own hidden pain and trauma.

But what about her own childhood trauma in Poland as a Jew during World War II. It is now 75 years since Auschwitz was liberated by the Soviet Army. We know that Hungarian and Polish Jews were the ones who suffered most, and lost most of their own, as a result of the Jewish exterminations in Europe. How did little Alicija Englard, as she was baptized, cope with these cruel strains.

According to Alice Miller’s own son, Martin Miller, she split herself off from her own childhood destiny. Thus she lived a double life. Outwardly, she was a beacon and fan bearer for the needs and rights of children, and an intense judge of the often unconscious oppression of adults. Inwardly, – in her own home, she was herself the great oppressor and torturer, according to her son.

Professionally on top. Privately, – in the bottom layer of parenthood.

Academically and theoretically, Alice Miller’s work was fully in line with international theoretical research. Her understanding of the link between punishment in education and inflicted trauma, and later mental and physical disorders in the adult, is indisputable. Here she showed examples of how gruesome upbringing Hitler’s father inflicted on his son Adolf, and why Christiane F’s fate, as well as a famous serial killer, became the way they became. (Alice Miller 1980) But Alice Miller could not live by her thoughts and theories, because she totally denied her unhappy childhood.

“If I had told this about my mother while she was alive, she would have sued me,” says son Martin in an interview (see video link at bottom of page). If, on the other hand, the son of another psychoanalyst had said this about his mother, my mother would cheer and contact him with all kinds of praise, Martin Miller continues in the interview.

What parents say they do when they raise their children, often does not match what they actually do.

When I was a teacher in psychotherapy and family therapy at the University of Oslo, video recordings of role play and treatments of real patients was mandatory. This is for the students to see themselves in action, and not just afterwards describe what they thought they did in the therapy session.

This is because there is not always consistency between what you think you did, and what you actually did. Discovering this difference and getting guidance and recognition for becoming aware of our blind spots, is important for anyone who wants to work professionally with people. The same goes for the specialist training later.

Video recordings has been crucial in demonstrating the difference between said and done.

Tape recording or video is required for the guidance of professionals to be relevant. In infant research, video recording has been invaluable in getting parents to see themselves in action with their infants.

The same has been the case in American family therapies, where parents have described their behaviors to adolescents! Video footage from their own home has shown something quite different from what the parents have described in therapy.

Can we learn from the story of Alice Miller and her son, and the demonstrable difference between what people say they do, and what they actually do?

I think it is very limited what we learn from reading about something, even though we acquire facts. One thing is to remember what we have read. Quite another thing is to learn to live by it, if we believe that knowledge should be put into action. There are many obstacles here. But of course, an article or book can give us a kick in the butt, and get us started on a private little “local journey of research” in the area.

Perhaps the smartest thing to do is to go indirectly. Professionals like me, who work with mental health on a daily basis, should certainly ask ourselves if we live at home as we preach outside and treat people professionally. Then we must see how our children are doing, what they are struggling with, what unconscious burdens we may have inflicted on them.

We should also find out which topics in psychology we are most interested in and concerned about. This can say something about our own challenges and blind spots. Are we also split like Alice Miller? With “a split face!”

As parents we should check what is provoking us, what we are particularly upset about, and what we care about, or couldn’t care less about. We should also ask ourselves what repeated dreams and nightmares we have. What chronic ailments in the body, and what causes us headaches. Do we try to dampen inner turmoil and indeterminate life pain, with alcohol and drugs, even bizarre sex.

All such indirect reactions can say something about what unresolved relational problems and traumas we carry with us. . And precisely because we cannot hide from our loved ones, that witch most deeply afflict us, – except in what we say, – this darkness will manifest itself in the way we treat our children.

Recognizing our underlying vulnerability.

If, unlike Alice Miller, we accept our deeper pain in life, and possible trauma…. Yes, if we acknowledge that this is something we have been inflicted on in life, then we are already well on our way to counteract the harmful effect this may have on others. In other words, we must allow ourselves to have come from a family, kinship or war situation with a strong negative impact on us. We must acknowledge that this is not at all our fault as children! But as we grow into adults ourselves, we are totally responsible for not continuing passing the hurt forward to our children.

This is Alice Miller’s deep and true knowledge and message to us. Unfortunately, she failed to live by it herself, because her underlying self-esteem must have been so fragile that she could not acknowledge her childhood destiny. But does this mean that her thoughts and theories are useless?

Shall we throw Alice Miller on the scrap heap?

The English philosopher Bertrand Russel said something about philosophers that can also apply to Alice Miller, the German philosopher Heidegger and many of us others. “During the day we build and live in magnificent philosophical castles, but in the evening we stroll down to the small concierge house.”

This does not mean that the works they have created are not highly relevant. They may have been driven by a kind of burning insight into something that is highly relevant to both them, science, and the general public! Something very important to mankind, which they in their own generation failed to live by.

A short interview with Martin Miller: https://www.youtube.com/watch?v=768c6rukXTs

An interview with Alice Miller in german, with french translation. https://www.youtube.com/watch?v=dlxj-V-ihTY&list=PLpDWYTxyxBjAqsm3OdUbrAyt9HmCSe-qc

A two part interview by NRK, with A.E. Andersen as the interviewer. https://tv.nrk.no/serie/i-begynnelsen-var-oppdragelsen/1987/FOLA02009387/avspiller

Miller’s published books in English:

• The Drama of the Gifted Child, (1978), revised in 1995 and re-published by Virago as The Drama of Being a Child. ISBN 1-86049-101-4
• Prisoners of Childhood (1981) ISBN 0-465-06287-3, which is The Drama of the Gifted Child under a new title
• For Your Own Good: Hidden Cruelty in Child-Rearing and the Roots of Violence (1983) ISBN 0-374-52269-3 (full text available online at no cost)
• Thou Shalt Not Be Aware: Society’s Betrayal of the Child (1984) ISBN 0-374-52543-9
• Banished Knowledge: Facing Childhood Injuries ISBN 0-385-26762-2
• The Untouched Key: Tracing Childhood Trauma in Creativity and Destructiveness ISBN 0-385-26764-9
• The Drama of Being a Child : The Search for the True Self (1995)
• Pictures of a Childhood: Sixty-six Watercolors and an Essay ISBN 0-374-23241-5
• Paths of Life: Seven Scenarios (1999) ISBN 0-375-40379-5
• Breaking Down the Wall of Silence: The Liberating Experience of Facing Painful Truth ISBN 0-525-93357-3
• The Truth Will Set You Free: Overcoming Emotional Blindness (2001) ISBN 0-465-04584-7
• The Body Never Lies: The Lingering Effects of Cruel Parenting (2005) ISBN 0-393-06065-9, Excerpt
• Free From Lies: Discovering Your True Needs (2009) ISBN 978-0-393-06913-6

Martin Miller’s book about his mother:

Das wahre „Drama des begabten Kindes“. Die Tragödie Alice Millers. Freiburg im Breisgau 2013. (The truth Drama of the gifted child” Alice Miller’s Tragedy.

– Når barnas største beskytter offentlig, er barnemishandler privat.

Få psykologer har betydd mer for folkeopplysningen når det gjelder ødeleggende barneoppdragelse, enn Alice Miller. Miller var en internasjonalt sett meget kjent sveitsisk psykoanalytiker. Allerede fra sine første to bøker «Barneskjebner» (1979) og «I begynnelsen var oppdragelsen (1986), påpekte hun sammenhengen mellom psykiske og fysiske lidelser i voksen alder og ydmykelser i barndommen. Som det svært dekkende står om Alice Miller i Wikipedia: «Hun beskriver hvordan voksne mennesker dekker egne behov ved å pine og plage barn, det være seg i form av fysisk avstraffelse, seksuelt misbruk, omskjæring.»

Enorm påvirkning på lekfolk og fagfolk.

For sine bidrag har Alice Miller fått en hærskare av lesere og beundrere verden over. Det er heller ingen tvil om at hennes teorier om psykiske lidelsers opphav, utvider psykoanalytisk forståelse av betydningen av traumer, og resultatet av fornektelsen av dem i voksen alder.

Hennes egen skjulte smerte og traumer.

Med hva med hennes egne traumer fra barndommen i Polen som jøde under andre verdenskrig. Det er i disse dager 75 år siden Auschwitz ble befridd. Vi vet at ungarske og polske jøder var av dem som led mest og mistet flest av sine egne, som følge av jødeutryddelsene i Europa. Hvordan taklet unge Alicija Englard, som hun var døpt, disse grusomme påkjenningene.

Ifølge Alice Millers egen sønn, Martin Miller, spaltet hun av sin egen barneskjebne, og sånn sett levde et dobbeltliv. Utad var hun en fanebærer for barns behov og rettigheter, og en intens refser av voksnes ofte ubevisste undertrykkelsesmetoder. Innad ,- i sitt eget hjem var hun selv den store undertrykkeren og psykiske torturisten, ifølge hennes sønn. Han forteller i flere intervjuer at når hans far utøvet grov vold mot ham, kunne moren bare stå å se på, uten å gripe inn. Kan vi stole på at dette er tilfellet? Det er vanskelig å si. Men en dokumentarfilm med premiere i Basel i august i 2020, ser uttil å underbygge dette sørgelige faktum.

Faglig på topp. Privat, – i bunnskiktet av foreldreskap.

Faglig og teoretisk var Alice Millers arbeid fullt på høyde med internasjonal teoretisk forskning. Hennes forståelse av sammenhengen mellom avstraffelse i oppdragelsen , og påførte traumer, og senere psykiske og fysiske lidelser hos den voksne, er udiskutabel. Her viste hun eksempler på hvilken grufull oppdragelse Hitlers far påførte sin sønn Adolf, og hvorfor Christiane F’s skjebne, samt en kjent seriemorders, ble slik de ble. (Alice Miller 1987) Men Alice Miller klarte ikke selv å leve etter sine tanker og teorier, fordi hun fornektet sin ulykkelige barndom totalt!

«Hvis jeg hadde fortalt dette om min mor mens hun levde, ville hun gått til rettsak mot meg», sier sønnen Martin i et intervju.( se video link nederst på siden ). Hvis derimot sønnen til en annen psykoanalytiker hadde sagt dette om sin mor, ville min mor jublet og kontaktet ham med alskens lovord, fortsetter Martin Miller i intervjuet.

Hva foreldre sier at de gjør når de oppdrar sine barn, stemmer ofte ikke overens med hva de faktisk gjør.

Da jeg underviste psykoterapi og familieterapi på universitetet i Oslo, var video opptak av rollespill og behandlinger av virkelige pasienter obligatorisk. Dette for at studentene skulle se seg selv i aksjon, og ikke bare på etterskudd beskrive hva de mente de gjorde i terapien. For her er det slett ikke alltid samsvar med hva du tror du har gjort og hva du faktisk gjorde. Å oppdage denne forskjellen, og få veiledning og anerkjennelse for å bli klar over sine blinde flekker er viktig for enhver som skal jobbe profesjonelt med mennesker. Det samme gjelder i spesialistutdanningen senere.

Videoopptak har vært avgjørende for å påvise forskjellen mellom sagt og gjort.

Båndopptak eller video må til for at veiledning av fagpersonell skal være relevant. I spedbarns forskningen har video opptak vært uvurderlige for å få foreldre til å se seg selv i aksjon med spedbarna sine.

Det samme har vært tilfelle i amerikanske familieterapier, der foreldre har beskrevet sine væremåter overfor ungdommene, mens video opptak hjemmefra har vist noe helt annet enn det beskrevne.

Her hjemme har professor Berit Bae i sin doktorgradsavhandling fra 2004, brukt noe av den samme tilnærmingen overfor førskolelærere, gjennom å analysere 730 korte voksen-barn interaksjoner fra videopptak. Om ikke målsetningen med prosjektet først og fremst har vært å veilede individuelle førskolelærere, har det vært å avdekke kommunikasjonsformer som åpner for god kommunikasjon med barna. Samtidig viser undersøkelsen hvilke typer kommunikasjon og væremåter som i større grad hindrer og stenger for kommunikasjonsflyten mellom voksne og barn. (Berit Bae 2004)  

Kan vi lære noe av historien om Alice Miller og hennes sønn, og den påviselige forskjellen mellom hva folk sier de gjør og hva de faktisk gjør?

Jeg tror det er veldig begrenset hva vi lærer av å lese om noe, selv om det er fakta vi tilegner oss. En ting er å huske det vi har lest, noe helt annet er det å lære å leve etter det, dersom vi mener kunnskapen burde omsettes i handling. Her er det mange hindre. Men en artikkel eller bok kan selvfølgelig gi oss et spark bak, og sette oss i gang med en privat liten «forskerferd» på området.

Det lureste er kanskje å gå indirekte til verks. Oss fagfolk som jobber med psykisk helse daglig, bør absolutt spørre oss selv om vi hjemme lever slik vi prediker ute og behandler mennesker profesjonelt. Så må vi se hvordan barna våre har det, hva de sliter med, hvilke ubevisste belastninger vi kan ha påført dem.

Vi bør også finne ut hvilke temaer i psykologien vi er mest opptatt av. Det kan si noe om våre egne utfordringer og blinde flekker. Er vi også avspaltet som Alice Miller? Med delt ansikt.

Som foreldre flest bør vi sjekke hva som provoserer oss skikkelig, hva vi blir spesielt opprørt av, og hva vi ikke bryr oss noe om. Vi bør også spørre oss om hvilke gjentatte drømmer og mareritt vi har. Hvilke kroniske plager i kroppen, og hva som gir oss hodepine. Døyver vi uro og ubestemmelig livssmerte med alkohol og rusmidler, sex osv. Alle slike indirekte reaksjoner kan si noe om hvilke uløste relasjonsproblemer og traumer vi bærer på. Og nettopp fordi vi ikke kan skjule for våre nærmeste det som dypest sett plager oss, bortsett fra i det vi sier, vil dette mørket vise seg særlig i måten vi behandler barna våre på.

Å anerkjenne sin underliggende sårbarhet.

Hvis vi i motsetning til Alice Miller aksepterer vår dype livssmerte og eventuelle traumer. Ja, hvis vi erkjenner at dette er noe vi er blitt påført i livet, da er vi allerede godt på vei til å motvirke den skadelige effekten på andre. Vi må med andre ord gi oss selv lov til å ha kommet fra en familie, slekt eller krigssituasjon med sterk negativ innvirkning på oss. Vi må anerkjenne at dette ikke primært er vår skyld som barn, men at vi som voksne selv har ansvar for å ikke å føre det vonde videre til våre barn igjen.

Dette er Alice Millers dype og sanne erkjennelse. Dessverre klarte hun ikke å leve etter den selv, fordi den underliggende selvfølelsen hennes må ha vært så skjør at hun ikke maktet å anerkjenne sin barndomsskjebne. Og mye av grunnen til at Alice Miller overlevde, antas å være at hun knyttet et bånd til en offiser i konsentrasjonsleieren der hun var fange, og ble sammen med denne offiseren etter krigen.

Skal vi kaste Alice Miller på skraphaugen?

Den engelske filosofen Bertrand Russel sa noe om filosofer som også kan gjelde såvel for for Alice Miller, den tyske filosofen Heidegger og mange av oss andre. «Om dagen bygger vi storslåtte filosofiske slott, men om kvelden rusler vi selv ned i portnerboligen.»

Dette betyr ikke at disse verkene de har skapt, ikke er høyst relevante. De kan ha vært drevet frem av en type brennende innsikt i noe for dem og allmenheten høyst relevant, men som de i deres generasjon ikke selv klarte å leve etter.

Alice Millers bøker på norsk:

• Barneskjebner (1980, 1987)
• I begynnelsen var oppdragelsen (1986)
• Du skal ikke merke (1988)
• Den ubrukte nøkkelen (1991)
• Den forbudte viten (1992)

Martin Millers bok om sin mor:

Das wahre „Drama des begabten Kindes“. Die Tragödie Alice Millers. Freiburg im Breisgau 2013,

Et videoopptak av Martin Miller og tre intervjuer av moren, Alice Miller:

1. Et kort engelsk intervju med sønnen Martin Miller.https://www.youtube.com/watch?v=768c6rukXTs
2. NRK’s intervju i to delere med Alice Miller av Anne Elisabeth Andersen 1987. https://tv.nrk.no/serie/i-begynnelsen-var-oppdragelsen/1987/FOLA02009387/avspiller