The Right and Freedom to be Yourself.

06/11/2017 janeriwaa

Part I. From big concepts to small simple words.

In some countries, you can be persecuted, imprisoned, or killed when opening your voice about politics or religion. Not even inside your own family you can say what you mean without risking being condemned, rejected, or expelled.

In other countries, however, there are almost no limits to what you can say or do, without anyone really caring. You have all kinds of rights and freedoms, and still you do not feel free.

Fundamental rights as human beings.

Freedom and certain fundamental human rights are unequivocally linked. These are “The Big Human Rights Declaration” about human inviolability. Rights of any person, regardless of race, gender, religion or other status. These universal rights primarily address the relationship between the individual and the state. (UN Human Rights Declaration of 1948)

– Small scale human rights.

On a much smaller scale the Humanist Virginia Satir launches in her Family Therapy Book what I would call “The Small Human Rights Declaration.” (Satir, V.1964) Contrary to the above-mentioned broad United Nations Declaration, Satir’s so called “five freedoms”, apply first and foremost to the relationship between the individual and the family, between you and me.

I have chosen the three most relevant in our context here:

The freedom to say what you feel and think, instead of what you “should” feel and think.
The freedom to feel what you feel, instead of what you “ought” to feel.
The freedom to ask for what you want, instead of always waiting for permission.

Virginia Satir and her Five freedoms

How do we communicate this freedom? (An everyday example)

Melanie and Colin are holding hands, sitting on a train to the airport Heathrow. For her thirtieth birthday Colin has given his sweetheart a trip to Paris for two. It has cost him a lot more than he can afford, and he has been rather worried about their economy in Paris. Colin however has tried to keep these worries for himself and instead share Melanies joy of their forthcoming holiday.

Melanie and Colin or Elisabeth and Philip (ill. photo)

Sitting on the train close to Melanie, Colin is also very pleased this morning. Forgotten are also his financial concerns. Melanie smiles with her whole body and leans towards him looking through the train window. She grasps for Colin’s hand while seeing a beautiful villa, with a large garden, swimming pool and a poplar lane that leads up to the main road a distance away. “Colin, look at that beautiful house and the big garden,” she says. – Imagine if we could live in such a place. Our children could play in the lovely park, – you and I in the pool in the evening, all the parties, functions .” Melanie gets lost in her dream.

“I think you should concentrate on what we have now, and our trip to Paris,” Colin replies. Melanie gives a sudden start, his voice sounded so hard. She pulls her hand back and lowers her head, and gets very quiet. After a while Colin straightens up looking at her. – Hey you, what’s up, then? “Nothing,” Melanie cries out. “I thought you should be happy today,” Colin says. She does not answer. “But I was wrong,” Colin adds. Then he pulls away from her. After a new long break with eyes closed, and a face almost mimics, Melanie sets herself up. – I don’t care for this trip.I want to go home!

What happened to the young couple( just an illustration)

What happens to this young couple, who suddenly turns into an older bitter one? (no reference to the photo above) Why do they fall out with each other on a day they both could enjoy. Shouldn’t they both give each other the right to speak openly. Shouldn’t they both give each other some of the freedoms Satir talks about? I will come to this later in the article.(to be continued)

Where are the roots of the universal concept of freedom?

The way we meet others through life is something we largely learn as children. Do you have a threatening and bullying father, and a cautious elusive mother, there are great chances that you will either be elusive and submissive or as bully and threatening as your father. This does not require a diploma in psychology to see.

We learn to communicate and behave the way we ourselves have been treated as children. If the relationship is characterized by great respect for our distinctive character, with unconditioned love and recognition, this is an attitude that makes it easy for us pass forward to others later.

The same will unfortunately also apply for relationships of indifference, lack of presence, or invasive overprotection.

– Performance orientation, and being ruled by external pressure.

Even if communication seems positive, parental acceptance that is mostly linked to performance, recognition might be experienced to be superficial. Much quality control and external pressure will easily lead to uncertainty and doubt about one’s real value as a person. Taught competitiveness and a self-esteem mostly relying on the child’s performance, will most likely lead to a stressful way of life later in life.

Performance orientation or just fun?

Performance-oriented communication seems to be very typical for the present western mentality. Making children into objects for parent’s self-realization and family success, is a risky business however. It may, to some extent, strengthen external recognition and self-esteem. But what about the inner recognition and self-accept?

Asian student under pressure

What about the freedom to be accepted and loved when you do not perform? Unfortunately, children and adolescents in our culture experience this external pressure going beyond both health and well-being.

Part II. Children as subjects in their own right.

Fortunately, though, there is also another way of dealing with the child’s achievements. Here is an example:

In kindergarten, Elias and his four-year old friend is playing joyously. They jump down from a table and land in a bunch of pillows. “Look at me now,” Elias shout to the preschool teacher. The adult directs all her attention for the moment, to Elias. With all her face, she shares his little horror bliss and joy in the leap. “Well, you almost fly Elias! That really looked fun!

– We notice that she does not concentrate on the performance, – how far or high he jumps, or as good he seems to jump, the authors comment. – Instead the grown-ups tune into the emotion of Elias, seek to recognize it,in its own right, and share and confirm that. Here she recognizes Elias. She gives value to his experience. (Løvlie Schibbye & Løvlie 2017, p.58)

A clear criticism of today’s lack of respect for the inviolability of the child.

The example above is taken from the new book “Du og Barnet,- om å skape gode relasjoner med barn.(“You and the Child,- about creating good relationships with children”).It is written by A.L Løvlie Schibbye, and Elisabeth Løvlie, and recently published at the Aschehoug University Publishing

In “You and the Child” the authors try to show how you can relate to children and get a true experience of their own inner world. Infant and child research has proven that a child’s experience of himself relies on the fact that the adult recognizes and mirrors his or her experiences, expressions and intentions.

This positively confirmative relation seem to be the only possibility for the child to get a true relationship with himself. Therefore, as the authors point out, there must be ample room for such encounters that gives the opportunity both for adults and children to experience mutual presence. For that reason, these “moments to moment” encounters must not be instrumental, with one goal in sight, to make the child eat up her food, go to bed, or get ready for kindergarten. The communication and presence should be there for its own sake, for the sake of the moment, and for the participants own part.

– Encounters that unite the child’s inner and outer world in a you and me, – and a, – WE.

Such encounters between adults and children, whether it concerns mother and father, kindergarten assistants or grandmother, will be a kind of stop in time – and the target oriented production-flow. A communicatory place where two living, feeling and experiencing human beings meet in some sort of a a “moving now.” Here moving is not connected to production and targeting. It is the feeling of being understood just as you are, through a “we”, sharing events and mutual experiences here and now.

These are moments where the two, through the child’s experience, and the adult’s response, get the opportunity to really get to know each other. Only through such close encounters the true recognition of the other may take place. Only this way grown-ups can give the child an inner confirmation of itself. This happens through the ability to share his or her emotional expressions and experiences with the adult.

Mutual recognition

But not only the child may be recognized and confirmed in this way. It may also represent the foundation of genuine mutual recognition between parents, other grown-ups and the child. Such strong encounters are unfortunately rare in a busy time like ours. Nevertheless they are absolutely necessary, to help the child to get a grip of itself in many different situations. It is only these relationship experiences, face to face with the child, and through body language and a careful open-minded word exchange, that may bring about a full recognition of the child’s adventurous world.

-When turning off the “light”.

The book provides many good examples, like this one with little Fredrik who is on one of his first expeditions with the kindergarten.

The Long chain of toddlers has just passed a digger: “Look!” He says with sparkling excitement, “a tractor!” /From our perspective, this is a clear invitation to share enthusiasm, fascination and joy, the authors say. But the adult who walks in front does not stop. She continues to walk and answers with a flat voice: “It’s not a tractor there, Fredrik, it’s an excavator or digger.” The little boy falls a bit apart and his excitement seems to have ebbed out. He turns a little confused about the fine yellow excavator.
The adult may have had a bad day or she may have had good educational purpose, – to learn Fredrik the difference between a tractor and a digger. The sad thing from our perspective is that the boy’s initially joyous outbursts, are almost ravaged by the response of the adult. “(Rev., pp.25-26)

“Every day a little death”, how this can be experienced in grown ups. (orig. lyrics and music by Stephen Sondheim).

https://www.youtube.com/watch?v=Snru5gtCyWA&list=RDSnru5gtCyWA&index=1

I have often thought that being young, growing and maturing, involves a certain kind of slow death. Not primarily physical. Mostly that kind where the enthusiasm of exploring the world with an open eye dies away. That kind of joy in meeting others with the child’s vitality and trust, being honest about what you feel and experience on the inside. When being a child, you usually stretch your arms towards the world wanting to embrace it with all your heart.

– The child exploring the world with all it’s senses.

If you don’t grasp everything you come across, looking at the faces of the adults with clear, wide-open eyes, – you crawl along, going high and low. You touch, taste and smell the world. Not least, you seek security and confirmation that your playful exploration of the world, is fully legitimate and good. This has nothing to do with ignoring things that can threaten the child’s security both at home and outside.

Primarily it’s about not condemning the child’s intentions and playful part taking in life. It’s about recognizing the exploring child’s feelings and actions for what they are. I see you, listen to you, believe in you, and recognize you. In practice, much of the book “You and the child” deals with giving the child confidence and trust in all the different feelings that may arise at daytime. For example, when you are new at the nursery, a bit out of it at school, and when mom and dad get stressed home from work, and when in excess, your sister is in heartbreaking love trouble.

Interestingly, the authors believe that, in these genuine meetings between adults and children, adults can also learn much about themselves. This is because of the so-called reciprocity effect of encounters between equals.

Part III.

(Give yourself a break here, the text may appear demanding)

The subject-subject perspective.

The reciprocity and equality at question, does not refer to the child and the adult being fully equal in terms of roles and responsibilities. Equality here, lies in the fact that both are perceptive, vulnerable, and existentially striving human subjects. They are both subject to the ubiquitous longing for recognition.

Recognition for the one you are, regardless of age and background. Here the authors refer to philosopher Hegel’s concept of “the desire” seeking for recognition through the encounter with the other. And above all it’s not primarily seeking an external confirmation of your “facebook value”. Such recognition fades quickly and can probably never be met.

It is how to satisfy the longing for inner recognition in a relation, that the authors try to exemplify throughout the book. It is the opportunity to discover and acknowledge who you and your child are in its deepest sense, that seems to be the purpose and aim of this book. The same are all the lively encounters it describes along the way. The focus however, is on the child. But the adults’ or parents own relationship to themselves and their experiences with the child, will always be part of the child’s outer and inner experiences of himself.

– Key concepts in understanding relationships.

The enlightening examples from everyday life, and from children’s and adult literature, are of great help for the reader to recognize situations. At the same time the authors offer you some key concepts for understanding what really happens psychologically inside a relation and inside the participating subjects. Experience, sharing, reflection, attachment, sorting, wonder, recognition and self- delineation. (See: http://anerkjennelse.com)

These concepts are largely developed within the relational psychology of Anne Lise Løvlie Schibbye, one of the authors. (Cf. “Relationships,” 2009, and “The Family, Forces and Opportunities”, 1988) It is also used in several contexts in books on literature by Elisabeth Løvlie. (Cf. “Silence and Noise,” 2006, “Believe in Literature,” 2013)

– The brain must interact with other brains.

There is also references to brain research that started in the early 2000s. Also on a neuro-psychological basis it seems to exists a clear interaction between the child’s and the adult’s brain. When the child lacks relationship experiences with close caregivers, or the quality of the relationship is poor, this is proven to damage the development of the child’s brain.

– You can’t talk to children in the same way as you talk to adults.

Children are much more present to the here and now, than grown-ups. They exist in the immediate present with all their body and emotions, most often without words and explanations. This is also the reason why it is often difficult for us to tune into them on their own wavelength. Instead they communicate to us with their vitality and enthusiasm and the mood they find themselves in. Not with descriptions, justifications and explanations of what is happening to them.

With a metaphor, many of us experience our interaction with children as an initially joyful, nice and open path. We follow the child a long way ahead, and it feels good for quite a while. Then suddenly it seems as if the path bends off, and gets very crooked. In no time, we get stuck in a bush with obviously no return.

What’s happening then? In this turmoil and stress, it’s easy to blame the child. Give her or him negative labels and definitions. Or just say; “What did I say about climbing in that tree. Hey, listen up now …. you promised to return home for dinner when I called you.

The authors are careful to emphasize that as grown-ups we aren’t always able to catch up with the child. Understandably we make mistakes from time to time. When however, we notice on the child’s behavior that we have derailed, it’s a comfort that we can repair the damage and get on track again. This nevertheless presupposes that we are aware of how a child might express his feelings in different situations.

– To know your own boundaries, differentiating between you and the child, you and the other.

If we had ready access to the time when we were in a similar situation ourselves as children, we would have remembered the feeling and the sometimes despair we ended up in. That’s a good starting point tuning in a child’s experience. At the same time, if we realize that we mix our own need for efficiency, with the child’s need to be in the good flow of play and exploration, it is even better.

Then we can also recognize how fun it is for example to play vigorously in the bath tub, late at night. At the same time, we can put an end to the splashing by lifting the child out of the tub reminding him of bedtime. Perhaps we can explain that it will be too late for dad to read on the bedside, if we don’t manage to get the pajamas on soon enough. Thus, we have both confirmed the child’s right wishing to continue swimming around in the bathtub, while at the same time setting a limit for how long.

– Profound encounters as opposed to superficial ones.

Superficial meetings with people can be stressful, tedious and annoying. That is mostly because they are not a goal in themselves, or meant to get the people involved to know each other better. Usually you want to get finished or go elsewhere. Such meetings therefore, easily lock, or give the participants little psychological nutrition.

More genuine encounters are not without intensity and nerve. But the nerve is of a completely different quality than in superficial meetings. It goes to the core of what you feel, at the root of the actual experience. When contact is established in such situations, silence often occurs.

It’s like when a migratory bird with a large wing- span has flown for many days and suddenly ends its flapping. It recognizes a long time longed for familiar landscape underneath. Maybe without even knowing this in advance. Finally, it can land on this long-awaited foundation. When the migratory bird have touchdown, and get solid ground underneath its feet, it has finally come home! Just like the child’s experience, longing for recognition and acceptance.

Experiences are somewhat like birds, usually volatile and floating. They must literally land to retrieve themselves. But the only way to land safely is to have another experiencing and conscious “I” there to land with. This is vital for our self-esteem, whether being a child or an adult.

– Towards a deeper understanding of the most important ingredients in meeting with people.

Psychological Universe has for a long time been looking high and low for a new and truer image of man. We know that the outwardly successful celebrities and power people with access to the media convey one fascinating but also dangerous picture of us. But we certainly need other human models to live up to than these few.

To know in what direction we should look, however, we need contributions towards a deeper and more detailed understanding of what matters most to us in in life and in relation to others. When it comes to relations, the book “You and the child” is an important contribution in that direction. Not only does it provide a simplified theoretical understanding of children. It also offers a toolbox in the form of key concepts to translate this understanding into practice the next time we meet a child.

According to the authors, we must be able to see beyond all the external activity in the encounter with the child. We must be sensitive to the child’s own experience of the situation. We must try to see the child, from his or her own point of view. We must also try to listen to the child, behind the words. Not least, we must acknowledge and confirm what the child communicates in meeting with us. This is easiest for us when we at the same time manage to distinguish between our own needs, and the child’s needs here and now. In addition, as mentioned above, it may be very useful to invite the child in us, to try to remember when being in a similar situation ourselves once back in time

– To listen behind the words.

“Thomas is three years old and attends one of his first outside trips with the kindergarten. When they have walked away a few hundred meters, it comes out loud and clear from the boy: “Now we are far from the nursery, now!” No one answers. No one is listening. He repeats his observation. Still no answer. Thomas does not give in. Finally, a little girl in front of him answers: “Yes, now we are far from the nursery, now Thomas …!” It seems to reassure him, and he hurries on. “(Rev., p.66)
No adults follow up the boy’s comment, the authors continue, wondering how we could best answer this little boy. By imagining several possible inner scenarios in the boy, a way to answer him would take the starting point in an association.

Perhaps Thomas was a bit unsure because he did not quite have an overview of what will happen when Mom was coming to pick him up, and he’s on a trip. Perhaps he wasn’t sure if they were going back to the nursery at all. Perhaps he needs an extra assurance of what’s going on now and in the nearest future. Something like:

-When we get into the woods, we’ll sit down to eat. Then we’ll sing a little, look at the trees and maybe the ants who build big turrets. Afterwards, we will go back to the nursery where mom or dad is coming to pick you up. /This would be a way to ensure the boy’s sense of safe connection even for an unknown new reason.

– Narrow or spacious rooms to share, – and to think inside.

Philosopher Kierkegaard should once describe the meaning of the concept “Spirit” Somewhat simplified, I translate his answer here:

“What spirit is? Spirit is the Self! Then what is the Self? The Self is a relationship. A relationship that relates to itself or that in a relationship that relate to itself.” (kfr. Kierkegaard “Sygdommen til Døden”, s.87, published 1849)

This Kierkegaardian expression of the Spirit and the Self describes, in my opinion, the Trinity we are concerned about here. Not only do you and the child form two separate individuals. The two also constitute a relationship. This relationship relates to both you and the child, and this mutual we, that experience something together.

Trinity also refers to a relationship that reflects on the individual’s contribution to, and the conditions for this relationship, through the consciousness and demarcation of the adult. This in turn creates something I call a three-dimensional space for the meeting. And at this point, the psychotherapist in me is talking. Because in such a room there is space for both the child and the adults’ experiences and thoughts.

This is so whether the child is your son or daughter or your patient who needs to pick up some forgotten experiences and hidden memories from a childhood that sadly enough were too cramped to accommodate them.

From the right to be a child, – to Human Rights.

Everything begins small, I think. But we know that level of “the small” is largely characterized by the level of “the big”. That is the nation, the culture, and the community. Even the family traditions we grow up in. The question then is where to begin. Good cultural and political changes take quite a time. Perhaps we not only as parents and relatives, must hold for sacred the small moments we have with the children around us.

They are not just any childen either. They are the generation that eventually takes over ruling our country. In my home country Norway, emphasis is placed on the nursery’s role and function as caregiver and educator into the community.

It is officially held that the kindergarten in cooperation with the family, shall make the child feel safe and confident. The child is meant to unfold in play, learn how to cooperate and work with others, and to take an active part in the community. (Framework 2011, Knowledge Depth.) Here, Professor of Preschool Education Berit Bae, in her research and work, has laid the above-mentioned understanding of relationships as the basis for the training of future preschool teachers. (Bae, B. 2005,2006)

Particularly she emphasizes the kindergarten’s ability to accommodate the child’s right and opportunity to participate in kindergarten. This is why kindergarten is considered to be a significant arena for educating the child into later community engagement. It also forms the basis for enabling the child to manage its democratic rights and duties later.

– What kind of rights and freedoms, and what kind of responses?

Let’s nuance and specify the three highlighted freedoms we have obtained from Satir. Put them into a context where the response plays an essential role in whether we experience ourselves entitled to feel, see, and hear what we do. In light of what Løvlie Schibbye and Løvlie are emphasizing in their book, it will be the adult’s way of responding, which is essential to the child’s self-esteem and reaction.

If the child’s words or messages will be received in a way that creates shame, guilt or self-esteem, perhaps even aggression, our principle of freedom of speech has no meaning. “The freedom to say what you think and feel, instead of what you ought to think and feel” (Satir 1964), must therefore also be met with an open, affirmative and positively wondering attitude. The somewhat slow and open wondering way of communicating is crucial to make the child clarify its intentions or standpoints.

When the child is given enough time and space to make himself clear and understood, the child also becomes clearer and better understood to himself. This is the core of self-delineation and determination, and the prerequisite for the ability to communicate in a good way as an adult.

The book “You and the Child” initially quotes American psychologist Carl Rogers who once said; “When someone really listens to you it feels damn good!” Then I ask: Perhaps the reason why Carl Rogers used the word “damn” in this context, was that he meant there is so “damned” little of this kind of attention and presence else in life?

The short finishing Part.

– Ending the article and the quarrel with Colin and Melanie.

How could Melanie’s boyfriend Colin have answered her when she dreamlike were commenting the big villa with the poplar avenue passing by their train window? What if he had been able to let go of himself for a little while. Even surfed with Melanie on her future fantasy. Perhaps then, they might have avoided their communication to collapse.

He could for example have said that, “oh yes, that garden looked nice for children.” He could comment on the house’ possibilities for a big family and for different gatherings. If he had just followed her a little more into her imaginations, he might also know that she was really happy with life, just as she and Colin lived.

Then maybe she had taken herself out of the dream and told Colin that she really appreciated this thirty-year gift of his. Because she knew that they did not have that much money to spend. She could have leaned towards him, or he could pull her up and hold her tight. Then they might have both felt seen and heard, – a human right it is not given to get for free, here in life.’

The crucial importance of being, seen, heard and recognized.

This is a human right that must be worked for constantly and consciously, all the way from infancy to adulthood. A work that must go on until the child as an adult with his own voice can actively participate in the country’s social development. A voice that under the right conditions can turn into a choir. This especially in countries that are badly in need of this type of communication, to gradually grow into mature, safe states for those who live there. And for the countries around!

You dont see me, hear me or accept me, by unknown source

Seen, heard accepted, or just ignored? by the NRK series “Skam”

communication and respect

Retten til å være deg

05/07/2017 janeriwaa

Fra store begreper til små enkle ord.

I noen land kan du verken si det du mener om politikk eller religion uten å bli forfulgt, fengslet, eller drept. Ikke engang innad i familien din kan du si det du mener, uten å risikere å bli fordømt, avvist, eller utstøtt.

I andre land derimot er det nærmest ingen grenser for hva du kan mene, si, eller gjøre, uten at noen egentlig bryr seg. Du har frihet til alt, men føler deg likevel ikke fri.

Grunnleggende rettigheter som mennesker.

Frihet og visse grunnleggende menneskerettigheter henger unektelig sammen. Dette er de ”store” grunnleggende rettighetene rundt menneskets ukrenkelighet. Rettigheter som tilkommer ethvert menneske, uansett rase, kjønn, religion eller annen status. Disse handler først og fremst om forholdet mellom individet og staten. (FNs Menneskerettserklæring av 1948)

I humanisten Virginia Satirs familieterapibok fra 1964 lanserer hun det jeg vil kalle “den lille menneskerettighetserklæringen”. Hennes såkalte Fem friheter dreier seg først og fremst om forholdet mellom individet og familien, – og mellom deg og meg. De lyder slik, og jeg har uthevet de tre som er mest relevante i denne sammenhengen:

– Friheten til å se og høre det som er i stedet for det som burde være, var eller kommer til å bli

– Friheten til å føle som du gjør i stedet for det du burde føle.

– Friheten til å si det du tenker og føler i stedet for det du burde tenke og føle.

– Friheten til å be om det du ønsker i stedet for å vente og se om du får det.

– Friheten til å ta sjanser på egne vegne i stedet for alltid å være på den sikre siden. (“Conjoint Family Therapy.”)

Hvordan kommuniserer vi denne friheten?

– et eksempel fra hverdagen.

Melanie og Colin sitter på toget til flyplassen. Colin har spandert en tur til Paris på Melanie, som trettiårspresang. Det har kostet ham litt mer enn han har råd til, og han har bekymret seg for økonomien deres i Paris. Han har prøvd å holde dette skjult de siste dagene og heller delt Melanies fryd over den nært forestående ferieturen deres. Nå er også han veldig fornøyd der de sitter på toget sammen. Glemt er også de økonomiske bekymringene.

Intetanende Melanie smiler med hele seg, og lener seg mot togvinduet. Hun holder Colin i den ene hånden, mens hun får øye på en nydelig villa, med stor hage, badebasseng og en poppelallé som fører til hovedveien et stykke unna. – Colin, se på det vakre huset og den store hagen, sier hun henført. – Tenk om vi kunne på bo på et sånt sted. Barna våre som kunne leke i den deilige parken, du og jeg i bassenget på kveldsbading, alle selskapene .. Melanie blir helt borte i drømmen sin.

– Jeg synes du skulle konsentrere deg om det vi har nå og turen vår til Paris, sier Colin, bryskt. Melanie, slipper hånden hans, rykker tilbake og senker hodet. Så blir hun veldig stille. Etter en stund dytter Colin borti henne. – Hva er det med deg da? – Ingenting, svarer Melanie. – Jeg trodde du skulle være glad i dag jeg, sier Colin. Hun svarer ikke. – Men der tok jeg visst feil, legger Colin til mutt. Så trekker han seg bort fra henne. Etter en ny lang pause med lukkede øyne, og et ansikt nærmest mimikkløst, retter Melanie seg opp. – Jeg har ikke noe lyst på denne turen, jeg. Jeg vil hjem!

Hva skjer med dette unge paret, som plutselig forandrer seg til et eldre bittert ektepar? Hvorfor sporer det av mellom dem på en dag der de begge kunne hatt det ganske fint. Burde de ikke begge gi hverandre retten til å si det som ligger dem på hjertet. Burde de ikke begge gitt hverandre ihvertfall tre av de fem frihetene Satir snakker om? Jeg kommer til dette senere i artikkelen.

Når legges grunnlaget for det rettighetsbaserte frihetsbegrepet?

Måten vi møter andre på gjennom livet er noe vi i stor grad lærer som barn. Har du en truende og bøllete far, og en forsiktig unnvikende mor, er det store sjanser for at du enten blir vikende og underdanig eller like bøllete og truende som faren din. Dette behøver ingen av oss embetseksamen i psykologi for å se.

Vi lærer å kommunisere og oppføre oss i måten vi selv blir møtt på som mennesker, særlig i våre første leveår. Er relasjonen preget av stor respekt for vår egenart, er dette en holdning det er lett for oss å bringe videre til andre senere. Det samme vil dessverre også relasjoner preget av likegyldighet, manglende tilstedeværelse, eller invaderende overbeskyttelse.

– Prestasjonsjaget og det å være styrt av det ytre.

Er kommunikasjonen positiv men svært prestasjonsorient med mye måling, kontroll og ytre press vil dette lett føre til dyp indre usikkerhet og en konkurransepreget egosentrisk og stressende væremåte senere i livet.

Prestasjonspreget kommunikasjon synes i stor grad å prege vestens mentalitet for tiden. Men det å gjøre barn til objekter for familiens vellykkethet, eller objekter for eget selvrealiseringsjag, er risikabelt for selvfølelsen. Det kan nok til en viss grad styrke den ytre selvfølelsen, men hva med den indre selvfølelsen? Hva med friheten til å være den du er, når du ikke presterer? Barn og unge i vår kulturkrets føler dessverre at dette ytre presset går utover både helsen og trivselen.

Det finnes heldigvis også en annen måte å forholde seg til barnets prestasjoner på. Her er et eksempel:

I barnehagen leker Elias og vennen på fire år. De hopper ned på et bord og lander i en haug med puter. ”Se på meg nå” roper Elias til den voksne. Den voksne retter hele sin oppmerksomhet i det øyeblikket mot Elias. Med ansiktet deler hun hans litt skrekkblandede fryd og hans intense glede i spranget. ”Oj du flyr jo nesten du Elias! Det der så skikkelig gøy ut.” Vi legger merke til at hun ikke konsentrerer seg om prestasjonen, – så langt eller så høyt han hopper, så flink han er til å hoppe. Den voksne toner seg isteden inn mot følelsen til Elias, søker å gjenkjenne den i seg selv, og dele og bekrefte den. Heri anerkjenner hun Elias. Hun gir verdi til hans opplevelse. (Løvlie Schibbye& Løvlie 2017, s.58)

En klar kritikk av vår tids manglende respekt for barnets ukrenkelighet.

Eksempelet over er hentet fra boken ”Du og Barnet, – om å skape gode relasjoner med barn.” Den er skrevet av A.L Løvlie Schibbye, og Elisabeth Løvlie, og nylig utgitt på Aschehoug Universitetsforlaget.

”Du og Barnet” handler dypest sett om hvordan vi i måten å forholde oss til barnet på, kan få en sannere opplevelse av barnet ut fra barnets egen indre verden. Siden barnet er avhengig av at den voksne gjenkjenner og speiler barnets opplevelser, ytringer og intensjoner, er dette også den eneste muligheten for barnet til å få et sannere forhold til seg selv.

Som forfatterne påpeker, må det derfor skapes rom for møter mellom voksne og barn, der begge deler en opplevelse av nærvær.

I slike “her og nå øyeblikk” bør kommunikasjonen ikke bare være instrumentell, med et mål for øyet, å få barnet til å spise opp maten sin, legge seg, eller bli klar for barnehagen. Kommunikasjonen bør være der for øyeblikkets skyld, for kontaktens egen del.

– Møter som forener barnets indre og ytre verden i et deg og meg, – og et vi.

Møtene det er snakk om mellom voksne og barn, enten det gjelder mor og far, barnehageassistenten eller mormoren, blir en slags stopp i tids og produksjonsstrømmen. Det blir til møter mellom to opplevende mennesker i et bevegende ”nå.”

Det bevegende eller det som ”beveger” er ikke produksjonen og målrettetheten. Det er følelsen av å være forstått som seg selv, gjennom et vi, som er sammen om å dele hendelser og opplevelser her og nå.

Dette er øyeblikk eller stunder der de to, gjennom barnets opplevelse, og den voksnes gjensvar, får muligheten til virkelig å bli kjent med hverandre på nært hold. Bare gjennom slike møter vil erkjennelsen av den andre kunne skape grobunn for genuin gjensidig anerkjennelse. Møter som gir barnet en indre bekreftelse på seg selv, gjennom muligheten for å kunne dele sine følelsesuttrykk og opplevelser med den voksne.

Slike sterke møter er dessverre sjeldne i en travel tid som vår. Men de er helt nødvendige for å hjelpe barnet til å få tak på seg selv i ulike situasjoner. Det er bare i disse relasjonserfaringene, ansikt til ansikt med barnet, og via kroppsspråk og en forsiktig åpent undrende ordutveksling at det blir mulig å anerkjenne barnets opplevelsesverden.

-Å slukke «lyset».

Boken gir mange gode eksempler, slik som dette med lille Fredrik som er på tur med barnehagen. Den lange kjeden av småbarn har akkurat gått forbi en gravemaskin:

”Se!”, sier han med lysende begeistring og opphisselse, ”en traktor!” Fra vårt perspektiv er jo dette en klar invitasjon til å dele begeistring, fascinasjon og glede, sier forfatterne. Men den voksne som går foran stanser ikke. Hun fortsetter å gå, og svarer med flat stemme: ”Det er ikke en traktor det der Fredrik, det er en gravemaskin.” Den lille gutten faller litt sammen og begeistringen ebber nærmest ut av ham. Han snur seg litt forvirret mot den fine gule gravemaskinen. Den voksne kan ha hatt en litt dårlig dag, eller hun kan ha hatt gode, pedagogiske hensikter,- å lære Fredrik forskjell på en traktor og en gravemaskin. Det sørgelige fra vårt perspektiv er at guttens utspill nærmest blir rasert av den voksnes tilsvar. ” (op. cit s.25-26)

– Å dø litt dag for dag.

Jeg har ofte tenkt at det å bli ungdom og voksen handler mye om den langsomme døden. Ikke først og fremst fysisk. Mest når det gjelder entusiasmen i å utforske verden med et åpent blikk. I det å møte andre mennesker med barnets vitalitet og tillitsfullhet. I det å være ærlig på hva du føler og opplever på innsiden.

Når du er barn strekker du vanligvis armene ut mot verden og vil omfavne den med hele deg. Hvis du ikke tar på alt du kommer over, og kikker inn i de voksnes ansikter med klare, vidåpne øyne, så kravler og går du både høyt og lavt. Du berører, smaker, og lukter på verden. Ikke minst søker du trygghet og bekreftelse på at din lekende oppdagelsesferd i verden er fullt ut legitim og bra.

Dette handler ikke om ikke å lære om det som kan være farlig hjemme, og ute. Det handler om at barnets impulser og lek, ikke fordømmes, men blir anerkjent for det de er.

Jeg ser deg, hører på deg, tror på deg, og anerkjenner deg.

I praksis handler mye i boken ”Du og barnet” om å gi barnet tillitt til og trygghet på alle de ulike følelsene som kan dukke opp når du for eksempel er ny i barnehagen, litt utafor på skolen, og når mor og far kommer stresset fra jobb, og storesøster til alt overmål har kjærlighetssorg. Interessant nok mener forfatterne at, i disse genuine møtene mellom voksne og barn, kan også den voksne lære mer om seg selv. Dette fordi det dreier seg om såkalte gjensidige og likeverdige møter.

– Subjekt-subjekt perspektivet.

Gjensidigheten og likeverdet ligger ikke i at barnet og den voksne er fullt ut likestilte når det gjelder roller og ansvar i situasjonen. Likeverdet ligger i det faktum at begge er opplevende, tenkende, og eksistensielt sett strevende menneskelige subjekter.

De er begge subjekter underlagt den allestedsnærværende lengselen etter å bli anerkjent som den du er, uansett alder og bakgrunn. Her viser forfatterne til filosofen Hegels begrep om begjæret som nettopp søker anerkjennelse, i møtet med den andre. Og da er det ikke først og fremst snakk om en ytre bekreftelse på ”facebook-value”. En slik anerkjennelse falmer fort og kan sannsynligvis aldri mettes.

Det er tilfredsstillelsen av lengselen etter den indre anerkjennelsen det rettes søkelyset mot gjennom hele boken. Det er muligheten for å oppdage og anerkjenne den ”du og barnet” dypest sett er, som jeg oppfatter som veien og formålet med kapitlene i boka. Det samme er alle de livaktige møtene den beskriver underveis. Fokus er riktignok på barnet, men den voksnes forhold til seg selv og sine opplevelser med barnet, vil alltid være en del av barnets ytre og indre opplevelser av seg selv.

– Nøkkelbegreper i relasjonsforståelsen.

Bokas klare eksempler både fra hverdagslivet, og fra barne- og voksenlitteraturen, er til stor hjelp for leseren til å gjenkjenne situasjoner. Men også til å forstå hva disse møtene egentlig handler om ut fra bokas nøkkelbegreper, opplevelse, deling, refleksjon, tilknytning, utsortering, undring, anerkjennelse og selvavgrensning. (se: http://anerkjennelse.com)

Disse begrepene er i stor grad utviklet innenfor relasjons-psykologien til Anne Lise Løvlie Schibbye, den ene av forfatterne. (Kfr. “Relasjoner,” 2009, og “Familien, tvang og mulighet”, 1988) Den er også anvendt i flere sammenhenger i bøker om litteratur av Elisabeth Løvlie. (kfr. “Stillhet og Støy”, 2006, “Tro på litteratur,” 2013)

– Hjernen kan ikke være alene.

Begge trekker de veksler på den nye hjerneforskningen som startet på begynnelsen av 2000 tallet. Også her på nevro- psykologisk basis kan det påvises en tydelig interaksjon mellom barnets og den voksnes hjerne. Når barnet mangler relasjonserfaringer med nære omsorgspersoner, eller kvaliteten på relasjonen er dårlig, skader det utviklingen av barnets hjerne.

– Du kan ikke snakke med barn på samme måte som med voksne.

Barn er mye mer tilstede her og nå, med hele seg, – med kropp og følelser, oftest uten ord og forklaringer. Derfor blir det også ofte vanskelig for oss som voksne å komme helt på bølgelengde med dem. De henvender seg til oss i større grad med vitaliteten, entusiasmen og stemningen de er i, enn med beskrivelser, begrunnelser og forklaringer på hva som skjer med dem.

Mange av oss kjenner igjen samhandling mellom voksne og barn som en begynnende gledesfylt, fin og åpen sti. Vi følger barnet langt på vei og det går egentlig ganske bra en god stund. Men plutselig er det som om stien bøyer av og blir veldig krokete, og pang så havner vi i et villnis vi tydeligvis ikke kommer ut av. Hva skjer da? Det er lett å bli stresset og skylde på at barnet er vanskelig, gi det negative merkelappe og definisjoner. Eller å si; ”hva var det vi sa, om å klatre opp i det treet. Høh….du lovte å komme å spise når jeg ropte!”

Forfatterne er nøye med å understreke at vi voksne ikke alltid klarer å henge med. Vi gjør forståelig nok en god del feilpasninger underveis i kommunikasjonen Når vi imidlertid merker på barnet at vi har sporet av, er det en trøst at det fint går an å komme på banen igjen, og reparere det midlertidige bruddet i forholdet. Dette forutsetter likevel en varhet i oss på hvordan et barn kan uttrykke sine følelser i ulike situasjoner.

– Å kjenne oss selv og egne grenser, og samtidig anerkjenne barnet.

Hvis vi nettopp da har tilgang på når vi selv var barn i en lignende situasjon, og husker følelsen og fortvilelsen vi havnet i, er det et godt utgangspunkt. Hvis vi samtidig innser at vi blander vårt eget behov for effektivitet, med barnets behov for å få være i den gode flyten i leken og den viktige utforskningens tjeneste, er det enda bedre.

Da kan vi også gi barnet anerkjennelse for hvor moro det er å f.eks leke i badekaret, selv om det er sent på kveld. Samtidig kan vi sette en stopper for sprutingen, ved å løfte barnet opp av karet og minne det om leggetiden. Kanskje kan vi også si at det blir for sent for pappa å lese på sengen hvis vi ikke får på pyjamasen fort nå. Dermed har vi både bekreftet barnets rett til å ønske å fortsette å bade, samtidig som vi som ansvarlige voksne setter en grense for hvor lenge.

– Inderlige møter i motsetning til overflatiske.

Overflatiske møter kan være stressende og slitsomme og gå oss på nervene, fordi de ikke har seg selv som mål. Du vil mest ut av dem og til et annet sted, derfor låser de seg lett, eller gir liten næring til den gode selvfølelsen. Dypere møter er ikke uten intensitet og nerve de heller. Men nerven er av en helt annen kvalitet enn den overflatiske. Den treffer det du føler, i roten av selve opplevelsen.

Når kontakten som oppstår i slike situasjoner treffer deg, blir det ofte stille. Det er som når en trekkfugl med stort vingespenn har fløyet i mange dager, og plutselig slutter og flakse. Den møter et kjent landskap under seg, som den lenge har lengtet etter. Kanskje uten helt å vite det selv til og med. Endelig kan den slippe seg ned mot dette etterlengtede underlaget. Når trekkfuglen øyeblikket etter lander og får fast grunn under føttene, har den kommet hjem! Akkurat som barnets opplevelse som lengter etter gjenkjennelse og anerkjennelse.

Opplevelser er som fugler, vanligvis flyktige og svevende. De må bokstavlig talt lande for å hente seg inn igjen. Bakkekontakten er med andre ord avgjørende for neste gode svev. For oss mennesker er den avgjørende for selvfølelsen. Men som boken bærer vitnesbyrd om, kan vi ikke i min språkbruk lande uten at det er et annet opplevende jeg der, å lande sammen med!

– Mot en dypere forståelse av hva som er viktigst i møtet med andre mennesker.

Psychological Universe har lenge etterlyst eksempler på et nytt og sannere menneskebilde. En oppfatning av hvem vi er, som ikke bare ytre vellykkede kjendiser og maktmennesker med tilgang på media får formidle til oss. Tanken har vært at vi trenger andre og bedre menneskemodeller å sammenligne oss med enn disse få.

Men for å vite i hvilken retning vi skal se, trenger vi bidrag til en mer nyansert forståelse av hva som er viktigst for oss i møtet med andre. Boken ”Du og barnet” er et vesentlig bidrag i den retningen. Ikke bare gir den en forenklet teoretisk forståelse av barn. Den tilbyr også en verktøykasse i form av nøkkelbegreper for å omsette forståelsen i praksis, neste gang vi møter et barn.

Ifølge forfatterne må vi klare å gå bak alt det ytre som skjer i møtet med barnet, Vi må peile oss inn mot barnets egen opplevelse. Vi må prøve å se barnet, fra barnets eget ståsted. Vi må også prøve å høre på barnet, både i og bak ordene. Ikke minst må vi øve oss på å anerkjenne og bekrefte det barnet formidler i møtet med oss.

Dette klarer vi best hvis vi samtidig makter å skille mellom våre egne behov som voksne og barnets behov der og da. I tillegg kan det som nevnt være veldig nyttig å våge å kjenne på hvordan vi selv hadde det i en lignende situasjon som barn.

– Å lytte bak ordene.

”Thomas er tre år og skal være med på en av sine første turer med barnehagen. Da de har gått hundre meter, kommer det høyt og tydelig fra gutten: ”Nå er vi langt fra barnehagen nå!” Ingen svarer. Ingen lytter. Han gjentar sin observasjon. Fortsatt ingen svar. Thomas gir seg ikke. Tilslutt svarer en liten jente foran ham: ”Ja, nå er vi langt fra barnehagen, nå Thomas…!” Det ser ut til å berolige ham, og han trasker videre. ”(op. Cit s.66)

Men ingen voksne følger opp guttens kommentar, fortsetter forfatterne, og lurer på hvordan vi best kunne svare denne lille gutten. Ved å forestille seg flere mulige indre scenarier i gutten, ville en måte å svare han på, ta utgangsbegreppunkt i et tilknytning.

Kanskje ble Thomas litt utrygg fordi han ikke helt har oversikt over hva som vil skje når mamma skal hente ham og han er på tur. Eller om de i det hele tatt skal tilbake til barnehagen. Kanskje trenger han en ekstra forsikring på hva som skjer i nærmeste fremtid. Noe sånt som: Når vi kommer inn i skogen skal vi sette oss ned å spise. Så skal vi synge litt, se på trærne og kanskje maurene som bygge store tuer. Etterpå skal vi gå tilbake til barnehagen, der mamma eller pappa kommer og henter deg….. Dette ville i så fall være en måte å sikre guttens følelse av trygg tilknytning selv på ukjent ny grunn.

– Trange eller vide rom å være sammen i, – og tenke i.

Filosofen Kierkegaard skulle engang svare på hva ”Ånd” er for noe. Litt forenklet oversetter jeg hans svar slik: ”Hva ånd er? Ånd er Selvet! Å hva er så Selvet? Selvet er et forhold. Et forhold som forholder seg til seg selv, eller det i forholdet som forholder seg til seg selv.

Dette Kierkegaardske uttrykket for Ånden og Selvet, beskriver etter min oppfatning treenigheten som boken ”Du og barnet” er opptatt av. Ikke bare danner du og barnet to separate individer. De to utgjør også en relasjon. Denne relasjonen forholder seg til både deg og barnet, og dette gjensidige vi, som opplever noe sammen.

Men ikke bare det. Treenigheten viser også til et forhold, som gjennom den voksnes bevissthet og avgrensning reflekterer over hver enkelts bidrag til, og forutsetninger for denne relasjonen.

Dermed skapes noe vi kan kalle et tredimensjonalt rom for møtet. Og på dette punkt er det psykoterapeuten i meg som snakker. For i et slikt rom er det plass til både barnet og den voksnes opplevelser og tanker. Det enten barnet er din sønn eller datter, eller pasienten din som trenger å hente opp igjen glemte opplevelser og skjulte minner fra en barndom som dessverre var altfor trang for å gi plass til dem.

Fra retten til å være seg selv som barn, til menneskerettigheter.

Alt begynner i det små, tenker jeg. Men vi vet at “det små” i stor grad preges av “det store”, – kulturen og subkulturen, dvs. familietradisjonene som vi vokser opp i. Spørsmålet er da hvor vi skal begynne. Gode kulturelle og politiske endringer tar tid.

Kanskje må vi selv ta grep i de små øyeblikksvise møtene med barna rundt oss. Se hva vi kan bidra med på kort og litt lengre sikt. Det gjelder ikke hvem som helst heller. Det gjelder den generasjonen som etter hvert selv overta skal styre og stell i landet.

I Norge legges det stor vekt på barnehagens funksjon som omsorgsgiver og oppdrager. Det legges opp til at barnehagen i samarbeid med familien, skal gjøre barnet trygg på seg selv. Barnet skal utfolde seg i lek, lære å fungere sammen med andre, og ta aktivt del i fellesskapet. (Rammeplanen 2011, Kunnskapsdept.)

Her har professor i førskolepedagogikk Berit Bae i sin forskning og sine arbeider lagt den overnevnte relasjonsforståelsen til grunn for opplæringen av vordende førskolelærere. ( Bae, B. 2005,2006) Særlig legger hun vekt på barnehagens evne til å gi rom for barnets rett og mulighet for medvirkning i barnehagen.

Dette er slik jeg ser det en vesentlig del av barnehagens funksjon som en såkalt danningsarena for barnets senere samfunnsengasjement. Det danner også grunnlaget for å gjøre barnet i stand til senere å forvalte sine demokratiske rettigheter og plikter.

Boken “Du og barnet” siterer innledningsvis den amerikanske psykologen Carl Rogers som engang sa; ”When someone really listens to you it feels damn good!” Så spør jeg meg: Kanskje var grunnen til at Carl Rogers brukte ordet ”damn” i denne sammenhengen at den type oppmerksomhet og tilstedeværelse det her er snakk om, er det så “fordømt “lite av ellers i livet?

– Hva slags rettigheter og friheter og hvilke tilsvar?

La oss nyansere de tre uthevede frihetene jeg har hentet fra Satir. Sette dem inn i en kontekst der gjensvaret spiller en vesentlig rolle for om vi opplever oss berettiget til å føle, se, og høre det vi gjør. I lys av det Løvlie Schibbye og Løvlie vektlegger i sin bok, vil det nettopp være den voksnes måte å respondere på, som er avgjørende for barnets selvopplevelse og reaksjon. Hvis det barnet sier mottas på en måte som skaper skam, skyld eller selvbebreidelser, kanskje til og med aggresjon, hjelper det lite om vi i prinsippet vektlegger ytringsfrihet.

”Friheten ti å si det du tenker og føleri stedet for det du burde tenke og føle” (Satir 1964), må dermed også møtes med en åpen, bekreftende og undrende væremåte. Den langsomme litt undrende væremåten er helt avgjørende for å få barnet til å tydeliggjøre seg.

Når barnet får tid og rom nok til å gjøre seg tydelig for deg, blir det også tydeligere for seg selv. Dette er selvavgrensningens kjerne, og forutsetningen for evnen til å kommunisere på en god måte som voksen.

– Avslutning med Colin og Melanie.

Hva ville Colin som satt sammen med kjæresten Melanie på toget, kunne ha svart henne da hun kommenterte drømmende den store villaen med poppelalleen som suste forbi togvinduet deres? Hvis han hadde kunnet gi slipp på seg selv et lite øyeblikk, og heller surfet litt sammen med Melanie på hennes fremtidsfantasi, ville de kanskje ha unngått den veldige nedturen deres.

Han kunne for eksempel sagt at ”å ja, den hagen så fin ut for barn.” At huset virket alle tiders til en stor familie, og til ulike sammenkomster. Hvis han bare hadde fulgt henne litt mer inn i forestillingen hennes, ville han kanskje også fått vite at hun egentlig var fornøyd med livet, slik hun og Colin hadde det.

Så hadde hun kanskje til og med tatt seg i det selv, og sagt til Colin at hun satte veldig pris på denne trettiårsgaven. For hun visste jo at de ikke hadde så god råd for tiden. Hun kunne ha lent seg inntil ham, eller han kunne dratt henne inntil seg og klemt henne. Så hadde de muligens begge følt seg sett og hørt, -en menneskerett det ikke er gitt å få gratis her i livet.

En menneskerett som det må arbeides finstemt og bevisst med fra barnet er liten, til det som voksen kan ta aktivt del i samfunnsutviklingen, med sin egen stemme. En stemme som under de rette betingelser kan bli til mange fler. Dette særlig i land som sårt trenger denne type kommunikasjon for etter hvert å vokse seg til modne, trygge stater for dem som bor der. Og landene omkring!